rettet misjonsprofessorater også i München, Louvain, Rom, Nijmegen, Ottawa o.s.v. Ved det pavelige gregorianske universitet i Rom ble det i 1932 opprettet et »missiologisk fakultet». Propaganda-høyskolen i Rom har som selvstendig avdeling et »misjonsvitenskapelig institutt» med 20 professorer (1948). Vitenskapelig misjonsforskning. I første rekke må her nevnes G. Warneck som skrev både historiske og teoretiske arbeider som fremdeles er standardverker i sitt slag (»Abriss einer Geschichte der protestanlłischen Missionen» og » Evangelische Missionslehre», den siste i fem bind). Warneck hadde dyktige medarbeidere (R. Grundemann, M. Zahn, o.fl), og fikk verdige efterfølgere: J. Richter, M. Schlunk og H. W. Schomerus i Tyskland, F. E. Daubanton i Nederland o.s.v. Forøvrig hadde han betydelige forgjengere: K. Graul og C. H. C. Plath i Tyskland, C. G. Blumhardt og E. Buss i Sveits o. fl. Blant de nordiske banebryterne for m. må nevnes Chr. Kalkar, J. Vahl, Vilh. Sørensen og L. Bergmann i Danmark; L. Landgren, H. W. Tottie, G. W. Lindeberg og K. B. Westman i Sverige; S. E. Jørgensen, E. Birkeli og K. L. Reichelt i Norge og U. Paunu i Finland. I Storbritannia var Anthoney Grant og Andrew Somerville pionerene; i U.S.A. Rufus Anderson, James S. Dennis og Robert E. Speer. Til de store navn i m. i våre dager hører amerikanerne K. S. Latourette (bl.a. A history of the expansion of christianity, syv bind) og J. Merle Davis, britene G. E. Phillips og John Foster, tyskerne W. Freytag og G. Rosenkranz, sveitserne H. Schärer og H. Dürr, nederlenderne H. Kraemer og J. H. Hoekendijk og som representant for skandinavisk m. Bengt Sundkler. Selskaper, institutter, utvalg O.S.V. for m. er opprettet i Tyskland, Storbritannia, U.S.A., Nederland, India og de nordiske land (Svenska Sällskapet för missionsforskning, Svenska institutet för missionsforskning, Dansk udvalg for missionsforskning og Egede Instituttet for misjonskunnskap og misjonsgranskning). Katolske 1061 MISJONSVITENSKAP institutter finnes bl.a. i Münster, Rom, Madrid, Freiburg (Sveits), Nijmegen og Ottawa. De fleste av disse selskaper o.s.v. utgir vitenskapelige skriftserier. Også Det internasjonale misjonsråd utgir en slik serie. Siden 1947 har rådet hatt en særskilt »forskningssekretær» (B. Sundkler, senere Erik W. Nielsen). En rekke tidsskrifter for m. er blitt grunnlagt. De ledende var lenge Warneck’s » Allgemeine Missions-Zeitschrift» (fra 1874) og Schmidlin’s »Zeitschrift für Missionswissenschaft» (fra 1912, katolsk). I de fire siste desennier har »The International Review of Missions» vært det samlende organ på dette område for de evangeliske kirkene. Skandinaviske tidsskrifter er »Nordisk Missions-Tidsskrift» (fra 1890), »Svensk Missionstidskrift» (fra 1913) og »Norsk Tidsskrift for Misjon» (fra 1947). Forskningsbiblioteker for m. er blitt opprettet i Yale, Hartford og New York, og i Birmingham, Marburg og Aarhus (Vahls Missionsbibliotek, Statsbiblioteket). Av disse er Missionary Research Library i New York det største, med i alt 88.000 innbundne bøker og 100.000 andre skrifter samt 600 løpende tidsskrifter. Det finnes flere betydelige katolske m.-biblioteker. M.-litteraturen er grenseløs. Den omfatter historiske, teoretiske, geografiske, statistiske og andre arbeider. Den katolske misjonslitteratur er blitt registrert i Bibliotheca Missionum (bd. I 1916, bd. XVII 1952, forts.) — et monumentalt og enestående verk. Misjonsvitenskapelig ensyklopedi. Begrep: M. er vitenskapen om misjonen, d.v.s. kristen ekspansjon blant ikke-kristne (ikkedøpte). I katolsk m. brukes »misjon» om den katolske kirkes virksomhet for å vinne alle ikke-katolikker, ikke bare alle ikkekristne. Begrepet »misjon» er i de siste årene blitt ivrig drøftet av misjonsforskerne, både protestantiske (f. eks. Hoekendijk) og katolske (f.eks. Seumois). Betegnelse: M., særlig misjonsteorien, har fått mange og forskjellige navn. Den vanlige betegnelse er på engelsk »missions», på fransk »missiologie» og på tysk »Missionswissenschaft» eller »Missionskunde». 1062