MONISME righoldig litt., katolsk); M. de la Bedoyère, The life of Baron von Hügel (London 1951). . K.E. Sk. MONISME kalles anskuelser som fører all virkelighet tilbake på en enhetlig grunn eller et felles prinsipp. En slik enhetstenkning er dypt forankret i menneskeåndens ordningsbehov og opptrer ofte som en religiøst farvet universalfilosofi. Motsetningen er dels dualismen, som regner med to grunnformer eller prinsipper, dels pluralismen, som holder mangfoldet for opprinnelig og ureduserbart. M. nekter en fundamental motsetning mellom materie og ånd (metafysisk m.), mellom legeme og sjel (antropologisk-psykologisk m.), mellom godt og ondt (etisk m.), og i religiøs henseende mellom Gud og verden (panteisme) eller Gud og sjelen (my - stikk). Etter det sted hvor enheten søkes kan det skilles mellom m. av mer spiritualistisk og mer materialistisk type. Mellomformer er læren om en allbesjeling av materien (hylozoisme) og om en fornuft-materie (hylonoisme). Et klassisk uttrykk har m. funnet i upanishadenes identifikasjon av verdenspotensen (brahma) og det individuelle livsprinsipp (atman). En naiv, naturalistisk m. finnes i den joniske naturfilosofi og den eleatiske skole. Demokrits og epikureernes m. var materialistisk, mens stoikerne fant enheten i den fornuftbestemte natur (hylonoisme). I europeisk tenkning etter renessansen spiller m. en stor rolle. Særlig sterk vokste den seg i opplysningstiden og romantikken og preget livsfølelsen like dypt som tenkningen, til fortrengsel for den eldre kirkelige dualisme. Panteistiske tendenser er tydelige hos Bruno, Spinoza, Goethe og den unge Schleiermacher. Den materialistiske m. hos Hobbes, Lamettrie og Holbach har innslag av hylozoisme. Hos Goethe, romantikken og den tyske idealisme møter vi en dynamisk m. som overalt finner samme formende og fremaddrivende kraft virksom. På nytt grunnlag finnes beslektede tanker i Spencers og Huxleys evolusjonisme og i Ostwalds energetiske m. Eksempler på etisk m. har vi i Goethes reaksjon mot Kants tale om det 1099 radikale onde, i Schillers syn på syndefallet som lykkelig frihetsgjennombrudd og i Hegels tanke om at det virkelige tillike er det gode. Materialistisk m. i menneskesynet gjorde seg sterkt gjeldende fra 1850-årene (C. Vogt, L. Büchner). M. i snever mening er navnet på Haeckels mekanisk-kausale system og de anskuelser som fra 1906 hadde sitt forum i Deutscher Monistenbund. I følge Haeckel består verden av en enhetlig substans hvis viktigste egenskaper er stoff, kraft og besjeling (hylozoisme: besjelede atomer utstyrt med følelse og streben). Denne m. skulle forene vitenskap og religion. Med kongressen i Hamburg 1911 nådde den mektige monistiske bølge toppen. Som mottrekk mot Monistenbund skaptes i 1907 Keplerbund. M. har sitt sterkeste tilhold utenfor kristendommen, men har likevel banet vei for en teologisk revisjon av den tradisjonelle dualisme i synet på verden og mennesket til fordel for Bibelens mer enhetlige tenkemåte. Til gjengjeld er dualismen blitt skjerpet i forholdet Gud—verden og godt—ondt. Innenfor den kristne tro brytes en relativ monisme ut fra skaper- og allmaktstroen mot en relativ dualisme ut fra erfaringen om syndens, dødens og djevelens makt. Se også Dualism. Litt.: W. v. Reichenau, Die monistische Philosophie von Spinoza bis auf unsere Tage (2. ed. Köln 1884); C. Gutberlet, Der mechanistische Monismus. Kritik der modernen Weltanschauung (Paderborn 1893); E. Haeckel, Der Monismus als Band zwischen Religion und Wissenschaft (6. ed. Bonn 1893); dens., Die Welträtsel (10. ed. Leipzig 1909); Der Monismus, dargestellt in Beiträgen seiner Vertreter, hrsg. v. A. Drews 1—2 (Jena 1908); J. Wendland, Monismus in alter und neuer Zeit (Basel 1908); R. Eisler, Geschichte des Monismus (Leipzig 1910); W. Ostwald, Monistische Sonntagspredigten 1—3 (Leipzig 1911—13). J.B. H. MONOFYSITISKE KIRKER er betegnelse på en gruppe orientalske kirker som vanlig karakteriseres så etter sitt dogmatiske standpunkt. Nomenklaturen kan nå sies å være foreldet, idet man både i disse kirker selv og i de omgivende kirker ikke lenger har noen klar bevisshet om hva de dogmatiske for- 1100