skjeller innebærer som en gang motiverte splittelsene. Man kan i dag med like stor rett inndele Fororientens kirker etter deres ritus (byzantinsk, koptisk, syrisk, armensk, kaldeisk og også latinsk) eller etter deres språk (koptisk, arabisk, syrisk osv.). Det dreier seg her om kirker som i senantikken kom til å skille seg ut fra den byzantinske rikskirke og gikk sine egne veier. Splittelsene hadde politiske og nasjonale motiver like meget som dogmatiske; men disse nasjonalkirker i Romerrikets utkant eller utenfor hevdet sin selvstendighet og egenart ved å fastholde andre løsninger av det kristologiske problem enn den som var den byzantinske rikskirkes. Gjennomgående ble Fororientens kirker i løpet av det 5. årh. enten nestorianske eller monofysitiske, mens de minoriteter i Syria, Palestina og Egypt som aksepterte de dogmatiske avgjørelser fra konsilet i Chalcedon 451, og altså var »ortodokse», ble brennemerket av sine omgivelser som »melkiter», d. v. s. de keiserlige. Her skal bare de m. k. behandles, idet det for de andre henvises til Nestorianer. Monofysitismen (av gresk póvos, én, og çúctç, natur) er en oppfatning av Kristi person, som i den inkarnerte Logos ikke vil distingvere mellom en guddommelig og en menneskelig natur forenet i en person, men bare vil tale om én gudmenneskelig natur. Retningen kunne først oppkomme etterat den ortodokse løsning av problemet om Kristi guddom var blitt vedtatt på konsilet i Konstantinopel i 381. Da ble spørsmålet om forholdet mellom den gudommelige og den menneskelige natur hos den kjødblevne Logos akutt, i og for seg et gammelt problem som fra urkristendommen av hadde avfødt doketiske retninger. Den monofysitiske løsning av problemet er foregrepet av Apollinaris av Laodikea (d.ca. 390) som ville hevde inkarnasjonens realitet og personens enhet ved å lære at hos Kristus har den guddommelige Logos trådt i stedet for fornufts-sjelen; da læren ble angrepet, modifiserte han den dithen at Logos var forenet med et legeme og en sjel, idet den inntok den menneskelige ånds plass i personligheten. Hans intensjon ble opptatt av 1101 MONOFYSITISKE KIRKER Kyrillos av Alexandria (d. 444), som unngikk denne tenkning som førte til en avkortet menneskenatur ved å lære menneskenaturens forvandling i inkarnasjonen til en gudmenneskelig natur. Hos Kyrillos finner vi samme tendens som hos Apollinaris til å se bort fra Kristi virkelige menneskelighet. Fra denne opptok han, i den tro at ordene stammet fra Athanasius, den formel som ble monofysitenes slagord: pia úo TOŬ Beo Adyou oscaprwpivn, »Guds Logos’ ene kjødblevne natur». Stridsspørsmålet opptok det 5. årh. sterkt, og særlig etter Kyrills død ble striden heftig. Monofysitismen i outrert form representert av arkimandriten Eutyches ble fordømt av en synode i Konstantinopel 448. Standpunktet ble så opptatt av patriarken Dioskur i Alexandria, og den såkalte røversynode i Efesus 449 under hans ledelse anerkjente det som ortodokst. Det ble endelig fordømt av konsilet i Chalcedon 451. (Se også Kristologi). I Egypt blusset det nå opp en heftig motstand mot Chalcedon-synodens beslutninger da disse skulle påtvinges etter keiserens befaling. Den alexandrinske patriark Dioskur var blitt avsatt i 451, og keiseren innsatte en »ortodoks» patriark. Dette foranlediget oppstander som keiserens soldater ikke maktet å slå ned. Monofysitene var i stort flertall og besatte gang på gang patriarkstolen under stadige rivninger med Byzants. Den arabiske invasjon i 640 ble hilst som en befrielse fra Konstantinopels tyranni av kopterne, som nå ble det alminnelige navn på de egyptiske kristne. Men isolasjonen fra den øvrige kristenhet, religiøst og intellektuelt forfall og konkurransen fra Islam sammen med undertrykkelsespolitikk fra arabernes side førte til at denne en gang blomstrende kirke er blitt redusert til en minoritetskirke som nå teller ca. 1 mill. av Egypts befolkning på 19 mill. (se Ægypten). Dens overhode kalles patriark av Alexandria. Gudstjenestespråket er koptisk, som ikke lenger forstås av folket; skriftlesningen og en del bønner er på arabisk. Kirkeåret har 32 Maria-fester. Monofysitismen er nå i realiteten forlatt, også i de liturgiske formler. Der er derfor en tendens i de ortodokse kir- 1102