MONOFYSITISKE KIRKER ker til å anerkjenne denne kirke som rettroende. (Jfr. Koptiska kyrkan.) Den etiopiske kirke (se Etiopien) er en datterkirke av den egyptiske og fulgte denne i de dogmatiske stridsspørsmål. Den ble derfor monofysitisk fra slutten av 5. årh. Dens overhode (abu'na) ble fra 7. årh. ikke bare ordinert av den koptiske patriark, men normalt ble en koptisk munk valgt til embetet. Portugiserne fikk 1555 i stand en tvangsunion med Rom, men i 1640 ble de romerske misjonærer fordrevet og forbindelsen med den koptiske kirke ble gjenopptatt. Fra 1946 er den etiopiske kirkes selvstendighet anerkjent av det koptiske patriarkat. Kirken teller ca. 5 mill. medlemmer. Kirkeskikker og religiøse forestillinger har et sterkt innslag av jødedom. Omskjærelse praktiseres og de jødiske spiseskikker overholdes. Etioperne gjør krav på å eie paktens ark med lovens tavler i sin helligdom i Aksum, etter legenden brakt dit av dronningen av Saba. Kirkeåret har 200 fastedager, 12 fester til minne om Jesu fødsel og 33 Maria-fester. Gudstjenestespråket er »geez» (gammeletiopisk). Polygami tolereres i form av alminnelig anerkjent konkubinat. I Syria* ble motstanden mot Chalcedon ledet av munker. Fra 451 til 518 var patriarkstolen i Antiochia skiftevis besatt med ortodokse og monofysiter, alt ettersom de byzantinske keisere var strenge tilhengere av Chalcedonense eller innstilt på kompromiss. Keiserne Justin (518—527) og Justinian (527—561) grep inn med hårde midler for å knekke monofysitismen; den siste lot alle gjenstridige biskoper fengsle. Partiet holdt på å dø ut. Da fikk det en nidkjær propagandist i munken J a k ob, senere med tilnavnet »Baradai» (»hestedekkenet», kalt så etter sin fillete kappe). Justinians dronning, Theodora, beskyttet ham og sørget for at han ble ordinert til biskop av den fengslede monofysitiske patriark av Alexandria. I 40 år vandret han, stadig forfulgt, omkring i Forasia og innsatte monofysitiske biskoper ved siden av de ortodokse. Han skal ha ordinert 27 biskoper og tusener av prester innen sin død 578. Den syriske monofysitiske kirke kaller seg med stolthet den jakobitiske 1103 etter ham, en betegnelse som stundom ukorrekt anvendes også om andre m. k. Så lenge landet tilhørte det byzantinske imperium, ble den forfulgt, men fikk bedre kår etter den arabiske invasjon i 630-årene. Den har frembrakt betydelige lærere og hadde i det 12. årh. en litterær blomstringstid. Senere sterkt redusert ved forfølgelse og frafall. Teller i dag kanskje 100.000 medlemmer. Den armeniske kirke (se Armenien) fikk også monofysitisk farge i slutten av det ð. årh. og fastholdt dette standpunkt da den ble skilt fra den byzantinske kirke i 6. årh. Ritus er nær beslektet med den byzantinske. Kirkespråket er armenisk. Denne kirke har likesom folket gjennomgått usedvanlige trengsler både i antikken, middelalderen og moderne tid (ikke minst under tyrkisk herredømme). Kirken har nå 3 mill. medlemmer, derav halvparten utenfor Armenia (Russland, India, Palestina, Amerika). De Thomas-kristnes kirke i India er en frukt av den nestorianske kirkes misjon. Portugiserne oppnådde ved tvangs- og lokkemidler at en union med Rom ble proklamert 1599, men storparten av de Thomas-kristne brøt snart ut, søkte forbindelse med den jakobitiske kirke og antok da også dennes dogmatiske standpunkt, diametralt motsatt deres opprinnelige. I 1937 inngikk 1 mill. av dem union med Rom og oppgav da sin monofysitisme, mens man kan regne */. mill. monofysitiske Thomas-kristne i dag. Litt.: Fremstillingene av konfesjonskunnskap, særlig av F. Kattenbusch, Lehrbuch der vergleichenden Confessionskunde 1 (Freiburg i. Br. 1892); F. Loofs, Symbolik oder christliche Konfessionskunde 1 (Tübingen—Leipzig 1902); K. Algermissen, Konfessionskunde (5. ed. Hannover 1939; bedre enn 6. ed. Celle 1950); A. Fortescue, The lesser eastern churches (London 1914; kat.); F. Macler, Chrétientés orientales (Strasbourg Paris 1923); R. Janin, Les églises orientales et les rites orientaux (3. ed. Paris 1926; kat.); Fr. Heiler, Urkirche und Ostkirche (München 1937); D. Attwater, The Christian churches of the east, 1—2 (Milwaukee 1947—48); Das Konzil von Chalkedon. Geschichte und Gegenwart, hrsg. v. A. Grillmeyer—H. Bacht 1—2 (Würzburg 1951 —53). E. Molland, Konfesjonskunnskap (Oslo 1953). E. M. 1104