å forkynne. Han blir kalt til profet for araberne. En eldre rasjonaliserende oppfatning av religionen så M.s innsats slik at han har innfört monoteismen* i Arabia. Det er også sant at han har gjort det. Ikke i noen annen religion er monoteismen så strengt gjennomfört som i Islam, i allfall i dens teoretiske, ortodokse form. »Det er ingen Gud uten Allah» er det förste ledd i den muhammedanske trosbekjennelse, og avgudsdyrking (arab. schirk) er synden over alle synder. Denne rigoröse, rasjonale monoteisme kan helt og holdent stötte seg på M.s utsagn i Koranen. Denne boken inneholder de åpenbaringer som M. gjennom en engel fikk fra Allah, og storparten av den er blitt nedskrevet ennå mens M. levde. Praktisk talt alt i den er autentisk. Imidlertid er det forlengst innsett av forskerne at det ikke var innföringen av monoteismen som M. fölte som sin egentlige oppgave da han begynte forkynnelsen av en ny religion. Det som stod i centrum for hans interesse da, var at dommedagen stod for dören. Denne dagen betyr en verdenskatastrofe, da Allah kommer for å dömme alle mennsker. De rettferdige skal gå inn til paradisets evige gleder, de urettferdige til de forferdeligste straffer i helvete. Dette er temaet for de eldste kapitler (surer) i Koranen. Först senere trer kravet om monoteismen i forgrunnen. Denne oppfatningen av M.s kallsbevissthet er nå den vanlige. Og det er tydelig at han i troen på en kommende dommens dag er påvirket både av jödedommen og kristendommen. Men for dette punkts vedkommende kan det påvises at kristendommen har utövd störst innflytelse. Det står ikke til å nekte at dommedagen med sin dystre gru og med den slagskygge den kaster over det ansvar som menneskene har for sine handlinger, opptar mest plass i M.s förste forkynnelse. Men det finnes ting som tyder på at en må söke lenger bakover for å komme til det egentlige motiv for hans kallelse og opptreden. Han synes å måtte stilles i klasse med andre domsprofeter, også forsåvidt som 1129 MUHAMMED Koranen. Háåndskrift fra 1300-tallet. det er synden som har kalt ham fram på arenaen. Og synden, det er hele den gammelarabiske mentale innstillingen, som så de høyeste verdier i ære og hevn, i det å være seg selv og sin ætt nok. Mot dette stiller M. islam, »hengivelse», nemlig av seg selv til Gud og nesten. Rettere sagt turde han med islam ha ment det å oppgi egoismen, egenkjærligheten og det brautende, selvhevdende vesen, som var så karakteristisk særlig for beduinmentaliteten. Menneskene skal stå til rette for alt de gjör. Ved veiens ende står Allah og dommedagen. Det er vanlig å hevde at den gammelarabiske religion hadde spilt ut sin rolle da M. trådte fram. Selvsagt var gammelarabisk religion så fast bundet sammen med gammelarabisk ættekultur at den måtte være dödsdömt i det öyeblikk Arabia kom i nærmere kontakt med den hellenistiske verden. Men ekte religiösitet fantes også innen 1130