MUHAMMED Pilegrimer foran Kaba i Mekka. denne religion. Iallfall må M. selv ha vært en dypt religiös natur, selv da han levde i sin fedrene tro. Han har sikkert vært meget ivrig i sin gudsdyrking også da. Det var synden han så som grep ham, og som utlöste den kallelsesopplevelsen han hadde i hulen på fjellet utenfor Mekka. De ordene han da hörte engelen tale til seg, har vi i sure 96 i Koranen. Men det han betraktet som synd, selviskheten og ansvarslösheten, var ikke det hans landsmenn betraktet som synd. Impulsene til det nye syndsbegrepet og til det religiöst-etiske ideal islam har han uten tvil fått fra kristendommen. I Sydarabia hadde både jödedom og kristendom alt lenge för M. utövd meget stor innflytelse, og dessuten trengte kristendommen inn blant araberne også fra grenselandene Syria og Mesopotamia. Riktignok har det sikkert ikke vært mange fastboende kristne eller jöder i Mekka. Men det ble holdt store markeder der i samband med valfarten til den vidgjetne helligdommen Kaba med den hellige, svarte steinen. Det var også andre helligdommer i Mekka og omegnen. I visse hellige, fredlyste måneder strömmet det pilegrimer dit fra hele halvöya. Kabaen, som tidligere var guden Hubals helligdom, var på M.s tid vidd 1131 Allah, som også var de kristne araberes navn på sin gud. Vi vet at kristne arabere kom til markedene i Mekka. Og med den centrale stilling Mekka hadde som handelsby, var det en selvfölge at religiöse ideer krysset hverandre. Jödene var også meget sterkt representert i nabobyen Medina. M.s nye åpenbaringer fra den overnaturlige verden representerte i og for seg ingen fare for folkereligionen. Også i denne fantes det folk som fikk åpenbaringer, de såkaldte kahiner eller spåämenn, og M. ble satt i klasse med disse. Men da han begynte å samle om seg tilhengere, som ble bundet sammen ved fro og ikke ved ætt, da ble han en samfunnsfiende. Og religion og samfunn var ett. Derfor flytter han i 622 over til Medina. Det er denne overflyttingen, bruddet med sitt eget samfunn og tilslutningen til et nytt, som på arabisk heter hi'dįra. Med full rett begynner muhammedanerne sin tidsregning med denne. For det er da den nye religionen trer fram med sitt eget ansikt, som en selvstending störrelse. Troen og ikke blodet er fra nå av det samfunnsdannende prinsipp. Det er en menigh e t som vokser seg fram i Medina. M. blir dens profet og lovgiver. Med overflyttingen til Medina har M. brutt med det gammelarabiske hedenskap, med spotterne og tvilerne. I begynnelsen föler han ennå slektskapet med »bokfolkene», jödene og de kristne, som har sin åpenbaring fra den himmelske bok, så sterkt at han bare meget svakt har hatt noen bevissthet om skilnaden mellom deres og sin egen religion. Men straks blir han også klar over sin selvstendighet overfor disse religioner. Han förer da med genialt klarsyn sin egen religion tilbake til Abr aham*, som hverken var jöde eller kristen, men representerte uråpenbaringen. Dermed fikk han også knyttet sin religion til den arabiske historie og til Kabaen. For Abraham ble holdt for arabernes stamfar og grunnleggeren av Kabaen. I Medina förer M. kampen mot jödene så hensynslöst at de til slutt enten er drept eller fordrevet. Og bönneretningen (qibla), som för var Jerusalem, ble endret til Mekka. Hovedfienden var og ble bysbarna, mekka- 1132