tigkeit (Zürich 1943); R. Bring, Förhållandet mellan tro och gärningar inom luthersk teologi (Helsingfors 1933); dens., Teologi och religion (Lund 1937) ; dens., Kristendomstolkningar (Sthm 1950); H. Olsson, Grundproblemet i Luthers socialetik 1 (diss. Lund 1934); G. Wingren, Luthers lära om kallelsen (diss. 2 ed. Lund 1948); R. Josefson, Den naturliga teologins problem hos Luther (Uppsala univ. årsskr. 1943: 4); dens., Bibelns auktoritet (Sthm 1953); E. Berggrav, Staten og mennesket (Oslo 1945); R. Prenter, Spiritus creator (Khvn 1946); G. Aulén, Church, law and society (New York 1948); B. Benktsson, Lagens ämbete (Sthm 1948); H. Thielicke, Theologische Ethik 1 (Tübingen 1951); J. Heckel, Lex charitatis (München 1953). G.E. H. A. NATURVITENSKAP OG KRISTENDOM. Berøringspunktet mellom naturvitenskapen og kristendommen ligger dels i den ytre verden, dels i mennesket selv. Det er den samme verden de er stillet inn i, og det er det samme menneske de angår. Men for naturvitenskapen kommer den ytre verden i betraktning som forskningsobjekt, for kristendommen derimot som stedet for Guds handling og historie med menneskene. Og i vitenskapen er menneskets innstilling den forskende, i kristendommen derimot den bedende, tilbedende og etisk handlende. I denne dobbelthet ligger muligheter både for konflikt og for gjensidig respekt og kontakt. Det første stridsemne var selve det heliosentriske verdensbilde som betegnet gjennombruddet for den nyere naturvitenskap, fremstillet av Coppernicus i det epokegjørende verk »De revolutionibus orbium coelestium libri VI» (utgitt Nürnberg 1543, etter å ha versert i håndskrift blant de lærde). I den katolske kirke var det særlig de aristoteliske tradisjoner, hos protestantene særlig den stadig strengere betoning av Skriftens autoritet og ufeilbarhet som bestemte motstanden mot Coppernicus. Over 150 år senere, på Newtons tid, kunne en fremtredende luthersk-ortodoks teolog som Hollaz i sin »Examen theologicum acroamaticum» (1707) fremdeles argumentere ivrig mot det heliosentriske verdensbilde. Kirkens hårdnakkede motstand blir noe mindre uforståelig når man tar i betraktning at den nye naturvitenskap alt fra først 1201 NATURVITENSKAP OG KRISTENDOM av viste en viss affinitet til panteistiske tankeganger som av kirken ble fordømt som ateisme (Bruno, Galilei). Overhodet gjelder det å være klar over at naturvitenskap meget ofte bevisst eller ubevisst allierer seg med naturfilosofi på en måte som kompliserer det teologiske oppgjør. Men det hører med til bildet at en mann som Kepler fant det mulig å forene levende evangelisk kristendom med tidens høyeste vitenskapelighet. Det neste stridsemne var underet og overhodet muligheten av en overnaturlig inngripen i verdensløpet. Her er det særskilt tydelig hvilken rolle mer almenfilosofiske forutsetninger spiller, idet problemstillingen mindre var bestemt av konkrete forskningsresultater enn av en fremtrengende mekanistisk virkelighetsoppfatning og tanken om ubrytelige naturlover. Herfra fører linjer videre gjennom revolusjonsfilosofiens materialisme til Auguste Comtes positivisme, hvor religionen forvises til et tilbakelagt stadium i menneskehetens historie, og vitenskapen presenteres som dens arvtager. I Feuerbachs venstre-hegelianisme og marxismen gjelder det allerede for fastslått at vitenskap og religion er uforenlige. Det tredje store stridsemne, om menneskets avstamning og den kristne lære om skapelsen, kom opp i tilknytning til Darwins berømte bok om artenes opprinnelse (1859). Stridens forløp ble i høy grad bestemt av den allerede foreliggende frontstilling, hvis nye versjon ble darwinisme— kristendom. Den måten darwinismen ble utnyttet på av materialistiske og naturalistiske retninger, gjorde det vanskelig for teologien å samle seg til en saklig gjennomtenkning, selv om slike forsøk allerede meget tidlig ble gjort. Siden er Darwins teorier blitt modifisert på forskjellige punkter, og en entydig tolkning av forhistoriske skjelettfunn er ennå ikke oppnådd. Men som helhet står utviklingstanken sterkt og har tvunget teologien til å sondre mellom kristendommens skapelsestanke og den vitenskapelige erkjennelse av verdens, jordens og menneskehetens forhistorie. På den annen side er det blitt klart at det 1202