NATURVITENSKAP OG KRISTENDOM må sondres skarpt mellom en biologisk u tviklingslære, som ikke er noe annet enn en sammenfatning og ordning av biologiske data, og en historisk-filosofisk fremskrittsidé. Idéen om menneskehetens ubegrensede fremskritt mot stadig større fullkommenhet og lykke var en av opplysningstidens kjæreste tanker. I ny form fremtrådte den i Hegels lære om åndens eller idéens dialektisk fremadskridende selvutfoldelse i historien. Deretter forkynte Marx at den dialektiske utviklings-dynamikk var en egenskap ved selve materien. Endelig allierte fremskrittstroen seg med darwinismen og gjorde det formelig til et vitenskapelig dogme at verden og menneskeheten sto midt i en universal utviklingsretning som automatisk og uimotståelig førte frem til harmoni, godhet og lykke. Forutsetningen var at mennesket av naturen var godt og gjennom stadig utvidet, vitenskapelig og teknisk beherskelse av den ytre virkelighet ville nå frem til stadig fullere utfoldelse av sin medfødte godhet. Denne form for utviklingstro er blitt slått i stykker av to verdenskrigers erfaringer. I stedet er trådt en mer eller mindre klar erkjennelse av det onde i mennesket og av det som ofte kalles kulturens og teknikkens demoni. I stor utstrekning er fremskrittsoptimismen avløst av en apokalyptisk undergangsstemning hos det moderne menneske innenfor den vestlige kulturkrets. Det er blitt klarere enn før at fremskritt ikke kommer av seg selv, men — i beste fall — må kjempes frem under ansvar og gjennom offer. Denne nye grunnstemning og nye erkjennelse har hatt sin betydning for forholdet mellom naturvitenskap og religion. Men også nye erkjennelser innenfor naturvitenskapen selv har bidratt til å skape en endret situasjon. I det første desennium av vårt århundre kunne naturvitenskapen ennå, som før hos Comte, presenteres som den legitime arvtager til religionens funksjoner og rettigheter (Haeckels monisme; Ostwald). Men en dyptgripende omveltning var allerede i gang. Dels hadde filosofien arbeidet med SpøØTrsS- målet om grensene for den naturvitenskapelige begrepsdannelse (Rickert) og dermed 1203 ført videre Kants gamle tanke om vitenskapens kausal-mekaniske verden som delaspekt av virkeligheten. Dels la Max Plancks kvanteteori og Einsteins relativitetsteori et nytt grunnlag for fysikken, og utforskningen av atomets indre brakte forvirring i de klassiske naturlovers system. Av særlig betydning er følgende: 1) Mens den eldre naturvitenskap tillot det tankeeksperiment at hele universets fremtid måtte kunne forutberegnes — forutsatt at man kjente alle atomers sted og impuls i et gitt øyeblikk, utelukker den Heisenbergske ubestemthets-relasjon prinsipielt denne mulighet, som var den mekanistiske determinismes store drøm og ideal. 2) Atomfysikken har reist tvil om kausalprinsippets universelle anvendelighet — uten at man riktignok herav kan trekke vidtgående slutninger. 3) Ved å innføre komplementariteten mellom bølge og partikkel for universets minste byggedeler (Bohr) har atomfysikken både opphevet den fysikalske beskrivelses entydighet og gjort selve materiebegrepet problematisk. Overhodet har forskningens svimlende fremskritt i de siste 50 år ikke øket selvbevisstheten hos dens største representanter, men ført til ny besinnelse på naturvitenskapens grunnlags- og grenseproblemer og ikke sjelden til en religiøs grunnholdning som vel ikke uten videre behøver å være spesifikt kristelig, men kan bli det. På den annen side har naturforskningens fremskritt definitivt umuliggjort en teologi som ufritt reproduserer bibelens eller eldre teologiske systemers forestillingsverden. Mange konflikter kan unngås dersom det tilstrekkelig klart erkjennes at naturvitenskapens situasjon er det forskende menneskes forhold til den ytre verden, kristendommens situasjon derimot det levende, søkende og kjempende menneskes forhold til Gud. Men fordi Guds historie med menneskeheten forløper i den ytre verden, vil en kritisk prøvning både av naturvitenskapenes og kristendommens tankeformer og forestillingsverden være en aldri avsluttet oppgave for kristen tenkning. Av en slik prøve har kristendommen intet å frykte, fordi dens tro på Gud tillike er en tro på sannheten. 1204