NAA Y E F A) aa f . Vestlandske Indremisjons hovedområde Dissentere relativt sterkest = Læstadianismens sydgrense 0 100 200 300 400km t av en dyptgående omvendelse og dens frukter i ett nytt liv, fikk sin fortsettelse i prestevekkelsen som gikk ut fra Gisle Johnson* omkr. 1850, mer ortodoks læremessig og pietistisk preget, og de store vekkelser over Vestlandet fra 1870-årene, utpreget nyevangeliske med hovedvekt på forsoningen. Haugianernes venneflokker, som fantes over hele landet, reagerte forskjellig på de nye betoninger i budskapet. I Tröndelag og på Östlandet, særlig i Östfold, Vestfold, Vestoppland og Nord-Österdal er Haugebevegelsens særpreg best bevart, fortrinsvis i enkelte bygdelag og slekter. Noen grupper av gammelhaugianere har konsolidert seg i egne vennesamfunn, særlig i Östfold og Telemark, mens de i Vestfold har dannet en frimenighet. I alminnelighet smeltet venneflokkene sammen med gruppene av de nyvakte. I Det norske lutherske indremisjonsselskap* har de funnet et felles åndelig hjem. Her går de haugianske, pietistiske og nyevangeliske strömninger side om side. På Vestlan- 1237 NORD-HÅLOGALAND BISPEDØME det og delvis også på Sörlandet ble nyevangelismen dominerende, og et radikalere kirkesyn (fri nattverd, se Nattvarden, Norge) har her fört til at de vakte er blitt forenet i et eget forbund, Det vestlandske indremisjonsforbund’. Nær beslektet med dette i grunnsyn er Norsk luthersk misjonssambþband*, som også har adskillig utbredelse ellers i landet. Disse kirkeradikale bevegelser innen kirken har virket som ventil for frikirketendenser. Særlig på Vestlandet er det lite av frikirkesamfunn, adskillig derimot i Östfold, Vestfold, Skienstraktene, Telemark, Sörlandet og Helgeland. Dissentersamfunn som Misjonsforbundet, metodister, baptister, pinsevenner o.a. har menigheter over hele landet, særlig i byer og viktigere sentra på landet, men også tildels i avsides strök hvor annet kirkelig arbeid har vært svakt. De distrikter hvor dissenterne har fått mest innpass, er söndre Östfold, Drammensdistriktet, Skiensdistriktet, Telemark, Dalane, Lofoten-Vesterålen og Troms. Pinsevennene er de eneste som har påtagelig fremgang. Se også Norge og art. om de forskellige bispedømmer. Litt.: A. C. Bang, Den norske kirkes historie (Kristiania 1912); H. G. Heggtveit, Den norske kirke i det nittende aarh. 1—2 (Kristiania 1905 —20); F. O. Valton, De norske vekkelsers historie (Oslo 1942); A. Aakerholdt, Hovedtrekk av haugebevegelsen i Nordre Vestfold (Tönsberg 1945) ; Norges offisielle statistikk XI. 153. Folketellingen 1950, h. 7. Trossamfund (Oslo 1954). A. H. NORD-HÅLOGALAND BISPEDØME. Medan både det vestanfjellske Noreg og det austanfjellske alt på 1100-talet vart delt íi. to bispedøme, så vart det nordanfjellske liggjande udelt gjennom heile mellomalderen, endå det utgjorde bort imot */, av Noreg og hadde omlag dobbel så lang havstrand som resten av landet. Etter reformasjonen, då Oslo og Hamar bispedøme vart slått saman, fekk det nordanfjellske endå mindre sjangse til å verta delt. Eit serskilt bispe-embete for Hålogaland vart først ein realitet frå 30. desember 1803, då presten Mathias Bonsach Krogh 1238