NORGE prester, rev ned gudehov og tvang bøndene til å la seg døpe. Misjonen gikk hånd i hånd med rikets nasjonale samling og kampen for kongedømmet. Reaksjonen mot Olav Haraldssons voldsmetoder hadde da også både politiske og religiøse motiver. Hans død i slaget på Stiklestad 1030 brakte den avgjørende vending i folkets religiøse historie. Den ble straks oppfattet som en martyrdød, og hans helgenry skaffet både kongedømme og kirke varig seier. Fra midten avy 11. århundre kan vi regne med at landet er prinsipielt kristnet. Lovgivning, kvad og monumenter bærer vitne om den nye tro. Fra Roms synspunkt hørte N. under erkestolen i Hamburg (omtalt slik i en bulle 1053), men de facto var kongen kirkens styrer, og privatkirkevesenet hersket i Øst-N. (Borgartings kristenrett sier at bøndene skal kalle prest, mens de tre andre kristenrettene etter angelsaksisk prinsipp lar biskopene råde for kirkene.) Under Olav Kyrre (1066—93) ble de faste bis p eseter opprettet: Nidaros, Selja (100 år senere flyttet til Bergen), Oslo. Et fjerde bispesete i Stavanger ble opprettet kort etter 1100. Kirkens økonomi fikk sin basis da tienden ble besluttet innført av Sigurd Jorsalafarer (d. 1130); gjennomføringen tok generasjoner. Lovenes gjentatte påbud om faste, helligdagsoverholdelse og skrifte vitner om kampen for å innføre kristen sed og kirketukt. Et nytt tidsavsnitt begynner med kardinal Nicolaus Brekespears legasjon til N. 1152, foranlediget av det norske gregorianske partis ønske om en norsk erkestol og av nasjonale planer om å legge Vesterhavsøyene under norsk kirkelig og politisk overhøyhet. Kardinalen opprettet erkesetet i Nidaros 1153 og en ny bispestol i Hamar. Den norske kirkeprovins omfattet, foruten de 53 norske stift, Skálholt og Holar på Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene og Suderøyene med Man. Domkapitler ble opprettet. Kirken fikk rett til arv, hovedtiende ble påbudt, Peterspengen innført. Kanonisk bispevalg, reduksjon av kirkeeiernes rettigheter ved prestevalg, delvis innførelse av privilegium fori for presteskapet og fritagel- 1251 se for ledingsplikt innebar seier for det gregorianske program. Derimot måtte kravet om sølibat oppgis. Under erkebiskop Eystein“ (1157—88) ble kirkens posisjon ytterligere utbygd. Da Magnus Frlingsson ble kronet 1163, måtte han kjøpe kirkens sanksjon av sitt kongedømme ved å ta sitt rike i len av St. Olav og innrømme kirken betydelige privilegier. I 1177 dukket Sverre opp som tronpretendent, en prestelært mann som sa han var kongssønn. Fra 1184 var han eneherre i landet og forsøkte nå å gjenopprette den gamle nasjonalkirkelige tilstand fra før 1153. Resultatet var en kamp med hierarkiet som førte til at erkebiskop Eirik i 1190 gikk i eksil til Danmark, hvor han med pavens tillatelse lyste Sverre i bann. Av de andre biskoper døde en på hjemvei fra Rom i en sendeferd i Sverres tjeneste, mens de øvrige en etter en forlot landet for å stille seg på erkebiskopens side, den siste av dem først etterat Innocens III i 1198 hadde belagt N. med interdikt. Håkon Sverreson (1202—04) sluttet fred med biskopene. Under Håkon Håkonsson (1217—63) kom omsider den over 100-årige strid mellom tronpretendenter til avslutning. Han ble kronet i 1247 av en pavelig legat, som var meget tilfreds med forholdene i N., hvor han fant en rekke av kirkens krav gjennomført. Kodifikasjonen av rikets lovgivning under Magnus Lagabøter (1263 —80) førte til strid mellom kongen og erkebiskop Jon Raude om kristenretten, bilagt 1277 ved konkordatet i Tunsberg. Dette trakk grensen mellom kongens og hierarkiets myndighet på en for kirken gunstig måte, idet »privilegium fori» ble fullt innrømmet og kongen avstod fra all patronatsrett; ved bispevalg skulle han dog ha vetorett. Etter ny strid under Eirik Magnusson Prestehater (kalt så av det klerikale parti) kom det til fred 1290, og under Håkon V Magnusson (1299—1319) ble forholdene regulert bl. a. slik at kongen fikk utnevnelsesrett til de 14 kongelige kapeller i landet og dermed kunne sikre seg en del av presteskapet på sin side. Ca. 1150—ca. 1250 er den store kirk e- 1252