og reformerte retninger i Amerika. Den fullstendige religionsfrihet førte bl. a. til at retninger som holdt sig innenfor statskirken i Norge ble til selvstendige samfunn i Amerika. Samtidig merker man en sterk luthersk konfessionalisme og lojalitet overfor den lutherske kirke (langt sterkere enn f.eks. blant de øvrige nordiske emigranter), en konservatisme i teologisk-religiøs såvel som i andre henseende, og et ganske pietistisk livssyn. Bortimot 1890 begynte gjenforeningens tid, som har fortsatt helt til i dag. Lutherske menigheter ble stiftet allerede 1843. Det første norsk-lutherske samfunn ble dannet av E. Eielsen i 1846, The Evangelical Lutheran Church of America. Dette ble den lavkirkelige, haugianske retning. Da kirkens konstitusjon ble forandret og samfunnet ble døpt om til Hauge’s Norwegian Evangelical Lutheran Synod i 1876, trådte Eielsen ut og dannet det lille samfunn som den dag i dag bærer hans navn. I 1853 ble den mer høykirkelige retning organisert av norske teologer (dels Hersleb-Stenersenske, men de fleste Johnsonske prester), The Synod for the Norwegian Evangelical Lutheran Church in America. Denne la stor vekt på de lutherske bekjennelsesskrifter og det kirkelige embete, og m. h. t. lekmannsforkynnelse hevdet den Aug. art. 14, dog med et »nødsprinsipp» som lignet på Gisle Johnson’s*. Samfunnet hadde forbindelse med den tyske »Missouri Synod», hvilket førte til en beryktet slaveristrid under borgerkrigen (1861 —1865) og en bitter strid om nådevalget og synergisme i 1880-årene, som endte med at et stort mindretall trakk seg ut av Synoden. En tredje retning bestod av flere grupper som hadde forlatt enten Hauge’s eller Synoden. Disse dannet i 1890 The United Norwegian Lutheran Church in America, og dette ble da det største av de norske samfunnene. Ved denne foreningen trakk et mindretall seg ut og dannet The Lutheran Free Church. Og da noen innenfor »Free Church» mente at man ikke gjorde alvor av »levende menigheter», trakk igjen et mindretall seg ut og 1261 NORSK-AMERIKANSKE KIRKESAMFUNN gikk inn i det da allerede stiftede (1900) Lutheran Brethren. Disse tre store samfunn omfattet vel 90 % av norskættede lutheranere i Amerika, og etter mange års forhandlinger dannet de ved foreningen i 1917 The Norwegian Lutheran Church of America. Et mindretall trådte igjen ut avy Synoden og beholdt navnet The Norwegian Synod. Idag har man fem norsk-lutherske samfunn i Amerika. Alle anerkjenner den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Alle representerer en meget konservativ teologi. De har sin styrke i Midtvesten, Nordvesten, og Vestkysten, særlig på landet, og i Greater New York området, og har for tiden en meget rask vekst. Kirkesøkning er stort sett utmerket, nadverdsøkning god og stigende. I kirkepolitisk henseende har de »congregational» system, og noen egentlig høykirkelig retning finnes ikke. I liturgisk henseende er der stor variasjon. Intet av samfunnene er medlem av Kirkenes Verdensråd, men de fleste samarbeider nøye med andre lutherske samfunn, særlig m.h.t. sosiale tiltak, indre- og ytre misjon. Av spesiell verdi for deres indremisjon (som her er kirkens, ikke foreningers sak) er de årlige »Evangelism Conferences». The Evangelical Lutheran Church (ELC) (inntil 1946: T'he Norwegian Lutheran Church of America) har (1952) 907.124 døpte medlemmer, 1.671 prester, og 2.666 menigheter. Kirken er delt i 9 distrikter i USA og 1i Canada, og har et årligt budsjett på 3 millioner dollar. ELC legger stor vekt på undervisning og sosiale tiltak. Den eier eller underholder 2 teologiske seminarer med tilsammen 400 studenter, 5 høiskoler (senior colleges), 2 hospitaler, 12 barnehjem, 21 gamlehjem og 4 hjem for piker. I 1952 hadde kirken 150 aktive misjonærer på felter i Kina, Japan, Sydafrika, Colombia, og Madagaskar. Forlaget er Augsburg Publishing House, Minneapolis, som utgir kirkens organer »Lutheran Herald» og »Lutheraneren». Hovedkvarteret er i Minneapolis. ELC med tre andre lutherske samfunn (The American Lutheran Church — 739.508 medlemmer, av tysk opprinnelse, The United 1262