avlingen o.s. v., fylles disse med (nye) livskrefter, »skapes» til gagn for menneskene. Etter fastsatte riter helles vann eller blodet av et dyr el. menneske i jorden, eller dyret graves ned o.s.v., og gjör jorden gröderik. En gjensidig maktmeddelelse finner sted. Om den »makt» det dreier seg om, anskues som »personlig» eller »upersonlig», er i grunnen en modernistisk spörsmäålstilling; »Makten» er i hvert fall »hellig» og den er levende og den ter sig som vilje, d.v.s. det går av seg selv å anskue den ut fra menneskets eget »personlighets»synspunkt. Forsåvidt må man si at i o. har man alltid å gjöre med guddommelige makter eller med guder. — Både samfunnet selv og de verdier det lever av »helliges» og blir gavnlige ved at makten får sin del. Slik oppstår både dyre-o., gröde-o. og menneske-o., særlig av förstegröden og det förstefödte. — Ut fra en slik tankegang kan o. bli oppfattet som den i seg selv maktfylte handling som opprettholder verden, slik som i brahmanismen; gudene trær i bakgrunnen, den maktfylte brahman er »skaperen». Men o.-dyret kan også være guden selv, som får ny kraft gjennom handlingen og meddeler den til dyrkerne; det kan da også sees slik, som i den trakiske Dionysosdyrkelse, at guden blir fornyet og levende nettopp fordi han dör. Meddelelsen av guddomskraften kan skje derved at menigheten spiser av o0.-elementene; trakerne åt Dionysos selv; slike sakramentale o.-måltider har vært meget utbredt i de fleste religioner. — O. kan også oppfattes som gudenes mat og drikke; etter hvert spiritualiseres oppfatningen: det er ikke det sansbare stoff, men dets indre »essens» gudene tar til seg; ved brenn.-0. er det den »velbehagelige duft» som »stiger opp i deres nese», som er det egentlige o. (f. eks. hos babylonere og israelitter). — Maten blir imidlertid særlig lett oppfattet som gave. Å kunne gi gaver er bevis på makt og ære. Men gaven er etter primitiv tanke en gjensidig handling, hvorved begge parter gir noe av seg selv, etablerer sjelelig fellesskap. Også den er en maktfylt handling, likesom måltidet. Ved o. oppstår fellesskap både med de guddommelige og mellom menneskene inn- 1337 OFFER byrdes. Synet på gaven kan rasjonaliseres; den kan bli sett som en æresbevisning, en hyldest; men også i æresmeddelelsen ligger maktökning. — Som maktfylt kan o. også ta bort »urenhet» og svakhet, synd: son-o., eller kanskje riktigere: »avsyndingso.». Denne virkning knyttes gjerne til 0.-blodet, som også er et maktfylt stoff. Rasjonalisert blir rensnings-o0. et »erstatnings- 0g forsonings-o.». O. kan da sees som en »stedfortreder» for mennesket; o.-dyret drepes i dets sted. I G.T. har vi spor av alle disse forestillingene og o.-artene. Nomadetidens viktigste o. var påske-o. I det er hele hjordens »kraft» og »liv» samlet, og den bunder i Jahves egen livskraft. At lammet slaktes 0g ofres betyr at liv blir tatt forat liv kan oppstå; intet ben skal brytes: det likesom Oppstår igjen i hjorden til nytt liv. Spisingen gir hele ætten del i den vigslede livskraft; blodet på dörstolpene verner mot sykdom og ulykke. Liknende tanker ligger bakcm »f örs tefödsels»- og »förstegröde.-0» og unnlatelsen av å höste den siste randen av åkeren (»resten»). Menneske-o., serlig av den förstefödte sönn, har Israel overtatt fra kanaaneerne, men det ble tidlig fölt som ujahvistisk og erstattet med et dyr som »lösnings-o.» En utvikling av förstegröde-o. er antakelig »tienden», som etter hvert under innflytelse av gavesynspunktet ble til en fast avgift, först til guddommen (helgstedet), siden til »levittene» og fattigpleien. De viktigste o. i eldre tid var slak t-o. med tilhörende o.-måltid; det kaltes »freds-0.» fordi det skapte »fred» (schalo'm), egtl. »helhet», fellesskapsharmoni mellom guddommen og menigheten og mellom menighetslemmene innbyrdes, med tilhörende lykke og velferd. Gjennom »vigslingen av 0.- dyret», som seerpresten uttalte, la han »velsignelseskraften» inn i det. Jahve var selv tilstede, menigheten var hans »innbudne» og »gjester». Formelen »å velsigne Jahve» er en levning fra en tankegang som tilla o.-handlingen evne til også å styrke guddommens velsignelseskraft og »ære», egtl. » (iboende) tyngde»; jfr. uttrykket »gi Jahve ære og makt»! — En levning av tanken om 1338