OLAV DEN HELLIGE ikke glemmes, at Melanchthon i sin Apologi, et luthersk bekendelsesskrift, giver fuld plads for disse tanker, at lovprisningen ved nadvergudstjenesten, ihukommelsen af Kristi o. for os og tjenesten (og lidelsen) i hverdagen er det rette nadver-o. Se også Försoning, Nattvarden. Litt.: (Se også litt. til art. Försoning). P. Batiffol, Leçons sur la messe (Paris 1919; kat.); G. P. Wetter, Altchristliche Liturgien 2. Das christliche Opfer (Göttingen 1922); O. C. Quick, The Christian sacraments (London 1927; chapter 9; angl.); dens., The gospel of the new world (London 1944; angl.); F. C. N. Hicks, The fullness of sacrifice (London 1930; angl., værdifuld), G. Söhngen, Das sakramentale Wesen des Messopfers (Essen 1946; kat.); E. Schweizer, Das Abendmahl, eine Vergegenwärtigung des Todes Jesu oder ein eschatologisches Freudenmalhl? (i Theologische Zeitschrift 1946); A. M. Rathgeber, Das heilige Messopfer (Nürnberg 1946); D. B. Capelle, Um das Wesensverständnis der Messe (Salzburg 1949; kat.); R. Prenter, Skabelse og genløsning 1—4 (Khvn 1951—53; § 39, s. 511—541); W. Hahn, Gottesdienst und Opfer Christi (Berlin—Göttingen 1951); W. N. Pittenger, The Christian sacrifice (Oxford 1951); V. Vajta, Die Theologie des Gottesdienstes bei Luther (diss. Lund, Sthm 1952). R.P. OKKULTISME, se Ockultism. OLAV DEN HELLIGE. Olav Haraldsson (995 —1030, konge 1015—1030), sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdotter, sønnesønns sønnesønn av Harald Hårfagre, vokste opp på Ringerike hos sin stefar. Som ganske ung dro O. i vikingetog til Østersjølandene, Danmark, Nederlandene og England, hvor han trådte i kong Ethelreds tjeneste. Under en ekspedisjon til Frankrike i dennes oppdrag lot han seg døpe i Rouen i 1013 eller 1014. Han dro derpå igjen til England, men reiste så sommeren 1015 over Nordsjøen med to skip for å gjøre krav på kongsnavn i Norge. Han forlot England like før Knut den Mektige og Eirik Jarl, Norges mektigste mann, kom til England. I Norge lyktes det snart O. å ta Eiriks sønn Håkon til fange; men han løslot ham mot løfte om at han skulle fare fra landet. O. fikk først fotfeste på Opplandene, og herfra søkte han å utvide sitt rike til å om- 1347 Hellig Olav. Treskulptur fra o. 1250 i Tanum kirke, Brunlanes. fatte også Vestlandet og Trøndelag. O. seiret over sine motstandere og kunne reise langs kysten og la seg hylle som konge på tingene, helt nord til Øreting i Trøndelag. I 11 år var han nå enekonge i landet. I disse årene foregikk kristningen av innlandsbygdene, selvfølgelig under anvendelse av middelalderens voldsmisjon. Med hard hånd utryddet kongen hedenske skikker. Samtidig lot han bygge kirker, organiserte kirkevesenet, fikk vedtatt den første kristenrett og straffet innenlandske fredsforstyrrere. Den senere tradisjon i 12. og 13. årh. vil ha det til at hele den gamle lovgivning er »St. Olavs lov». Gjennom sitt harde styre fikk O. en stor del av landets aristokrati til fiender, og dette skulle sammen med hans utenrikspolitikk bli bestemmende for hans skjebne. Forholdet til Sverige var fiendtlig; O. anla Borg (Sarpsborg) som forsvarsverk mot Olof 1348