Skötkonungs ekspansjonsplaner. Med hans ettermann Anund Jakob sluttet O. derimot forbund. De hadde en felles fiende å frykte i Knut den Mektige, som nå hadde befestet sitt herredømme i England og når som helst kunne komme til Norden og gjøre krav på Norge. En god del av de misfornøyde norske stormenn hadde sluttet seg til Knut i England. O. og Anund prøvde å komme Knut i forkjøpet ved å angripe Knuts flåte ved Helgåen i Blekinge (om utfallet er kildene uenige). Næste sommer (1028) kom Knut til Norge med en stor flåte, og O. så nå ingen annen utvei enn å flykte fra landet. Han dro til Gardarike (Russland) till sin svoger kong Jaroslav. Mens O. var i Gardarike, fikk han høre hvordan begivenhetene utviklet seg i Norge. Knut var tatt til konge på Øreting og hadde så innsatt Eirik Jarls sønn Håkon som jarl i Norge. Men Håkon druknet sommeren 1029 på hjemreise fra England. Knut sendte da sin sønn Svein som konge til Norge, sammen med guttens mor Alfiva. Med noen få hundre mann brøt O. nå opp fra Gardarike for å gjenvinne sitt land. Underveis fikk han hjelp av Anund, og hæren ble økt av nordmenn som kom for å slutte seg til ham. O. rykket inn i Trøndelag gjennom Værdalen, hvor han møtte bøndenes hær og falt i slaget ved Stiklestad 29. juli 1030. O. hadde i sitt liv kjempet for det nasjonale kongedømme og for kristendommen. Hans nederlag førte på en merkelig måte til seier både for kongemakt og kirke. Anger over å ha drept Norges rettmessige konge og Guds representant grep sinnene. To av hans fiender dro til Gardarike for å hente hans sønn Magnus som konge, en tredje dro på pilgrimsferd til Rom for å sone sin synd. O. ble av en spontan folkestemning hyllet som helgen. Hans legeme hadde først vært gravlagt i hemmelighet ved Nidelven og ble så 3. august 1031 (translatio Sancti Olavi) satt inn i Klemenskirken, og derpå ble under Olav Kyrre påbegynt en katedral over hans første gravsted. Ryktet fortalte at hår og negler var vokset på ham etter døden, at klokkene ringte av seg selv over hans legeme, og at det skjedde mirakler ved hans 1349 OLAVUS PETRI grav. O.s helgenry nådde langt utenfor Norge. Han ble dyrket i Sverige og Danmark, Østersjølandene, Nordtyskland og England. Pilgrimer kom langveisfra til Nidaros til hans grav. Mengdevis av sagn viser hvordan han har beskjeftiget folkefantasien; her kjemper han mot troll og vetter. Sagatradisjonen understreket hans fromhet, samtidig som den har bevart minnet om hans heftige sinn og erotiske lidenskap. I den kirkelige tradisjon, slik vi har den i »Passio Olavi» og i Olavsfestens officium, er disse trekk blitt avstreifet, og han skildres som martyren og gjøres mest mulig konform med den lidende Kristus. Se også Olsokfesten. Litt.: Fremstillingene av Norges historie i middelalderen, særlig P. A. Munch, Det norske folks historie 1, bd. 2 (Christiania 1853); A. Bugye i Norges historie, bd. 1:2 (Kristiania 1910) og E. Bull i Det norske folks liv og historie, bd. 2 (Oslo 1931); F. Paasche, Olav den Hellige (Kristiania 1921); J. Schreiner, Olav den Hellige og Norges samling (Oslo 1929; hyperkritisk); S. Undset, Hellig-Olav, Norges konge (Oslo 1930); dens., Norske helgener (Oslo 1937); C. Riesterer, Saint Olaf, roi et martyr (Paris 1930; hagiografisk); E. Berggrav, Brytningene omkring Olav og Stiklestad (Oslo 1930; om historikernes uenighet); H. Fett, Hellig Olav, Norges evige konge (Oslo 1938); A. W. Brøgger, Stiklestadslaget (Avh. utg. av Vid.-akad. i Oslo, 1946, II: 2); A. Seierstad, Olavsdyrking i Nidaros og Nord-Europa (Trondheim 1930); dens., St. Olav og bondeyrket (i Syn og segn 1930); dens., Den kyrkjelege og den folkelege St. Olav (i Tidsskrift for teologi og kirke 1930); F. B. Wallem, Olavskirker i Norge (Trondheim 1929); dens., Olavskirker på Island (Trondheim 1929); dens., Iconographia Sancti Olavi, Olavsfremstillinger i middelaldersk kunst (Trondheim 1930); Nidaros og Stiklestad (Norvegia sacra 10, Oslo 1937; beretning om jubileet i 1930, bibliografi). E.M. OLAVUS PETRI, Sveriges reformator, född i Örebro (troligen) 1493, studerade i Leipzig våren 1516, i Wittenberg från hösten 1516, magister artium där 11/2 1518. Han återvände till Sverige i nov. 1518, där han blev sekr. åt biskop Mattias i Strängnäs och vigdes till diakon sept. 1520. Tydligen i samförstånd med ärkedjäknen L a u rentius Andreae, som efter kungavalet 1350