DE OLDKIRKELIGE SYMBOLER digheter og kampene om donatismen og pelagianismen (Augustin). Avhandlingen eller læreskriftet begynner øyensynlig hos gnostikerne. Formen er brukt med mesterskap av Clemens Alexandrinus og Origenes (»De principiis»). På latinsk grunn har Tertullian og Novatian grunnlagt en stor tradisjon hvortil Ambrosius, Hieronymus og Augustin hører. Mens apokalypsen som litterær form forsvant fra de ledende kirkelige kretser i 2. årh. (Hermas’ »Hyrden» ca. 140), fikk kirkeordningene med kodifikasjon av kirkerettslige og liturgiske forskrifter en varig og stadig stigende betydning: » Didache» (2. årh.), Hippolyts » Traditio apostolica» (3. årh.), »De apostoliske konstitusjoner» (4. årh.). Hithen hører også senantikkens selvstendig overleverte liturgier, canones-samlinger og munke-regler, mens de oldkirkelige symboler* vel faller utenom kategorien. Eksegetisk litteratur måtte naturlig oppstå (gnostikerne og Irenæus). Fra 3. årh. av har vi utførlige kommentarer til hele bibelske bøker (Hippolyt, Origenes, den antiokenske teologi, Hieronymus, Augustin). Folkelig historiefortelling møter oss i apokryfe evangelier og apostelhistorier, utartende til romaner. Til virkelig historieskrivning hører martyraktene (fra Martyrium Polycarpi av), i senantikken legendarisk utbrodert, forsøk på kronografi og fra Eusebius av fremstillinger av kirkehistorien (fortsettere: Socrates, Sozomenus; i Vesten: Hieronymus, Cassiodorus, Isidor av Sevilla). Biografien moøter oss fortrinsvis i form av »lovtale» (over Origenes av Gregorius Thaumatourgos, over Konstantin av Eusebius) og forherligende munkebiografi (» Vita Antonii»). En særstilling inntar Augustins selvbiografi (»Confessiones»). Poesien er representert ved hymner. Heretiske kretser (Salomos Oder) og den syriske kirke (Ephrem Syrus) synes her å ha utmerket seg. Ambrosius ble banebryter i Vesten; her er Venantius Fortunatus et høydepunkt. Epos og læredikt kommer naturlig sent. Betydelige er her Gregor av Nazianz, Prudentius og Paulinus av Nola. Se også Antiken och den kristna kyrkan, Kirkefedre, Oldkirken, Patristikk. 1355 Litt.: Se Patristikk og de utførlige bibliografier i de der nevnte håndbøker. H. Jordan, Geschichte der altchristlichen Literatur (Leipzig 1911; behandler de litterære genera). E. M. DE OLDKIRKLIGE SYMBOLER kalles også »de økumeniske symboler» (således i Konkordieboken) ut fra den oppfatning at de uttrykker den felles kristne tro. 1. Den apostoliske trosbekjennelse kalles så fordi man i Vesten fra senantikken av (første bevitnelse Rufin av Aquileia d. 410) har ment at trosbekjennelsen var formulert av apostlene i fellesskap. Opprinnelse. Den alment anerkjente tekstform (Textus receptus, i litteraturen vanlig forkortet T) finnes på latin i Romerkirkens liturgiske bøker og i Konkordieboken. I oversettelsene er det noen vaklen mellom »kjødets oppstandelse» (Danmark, Norge, den korrekte gjengivelse) og »de dödas uppståndelse» (Sverige). T er bevitnet første gang hos Pirminius i første halvdel av 8. årh., men synes å være oppstått i Syd-Gallia i 5. årh. Den felles kjerne i den store mengde symbolformer av noe avvikende type som finnes i Rom, Nord-Italia, Dacia, Afrika, Spania og Irland i tiden ca. 400—ca. 800, er en noe kortere formel som i forskningen går under navnet det gammelromerske symbol, Symbolum Romanum (forkortet R). R på latin er overlevert i to håndskrifter fra 7. og 8. årh., og er dessuten bevitnet hos Rufin i hans Expositio symboli apostolici, hvor vi hører at R var Roms dåpssymbol på hans tid. R finnes imidlertid også på gresk, sitert i et brev fra biskop Marcellus av Ancyra til Julius av Rom, skrevet 340 da han oppholdt seg i Rom som flyktning og overfor byens biskop ville dokumentere sin ortodoksi ved å gi sin tilslutning til Romermenighetens trosbekjennelse. Sannsynligvis er den greske tekst urteksten og stammer da antagelig fra en tid da gresk ennå var Roms liturgiske språk, d.v.s. før 230-årene. Mens den eldre forskning var tilbøyelig til å søke et ursymbol fra nytestamentlig tid som hadde utviklet seg til R, må slike forsøk nå anses for metodisk forfeilet. Der har i den eldste kirke vært mange ansatser til 1356