kerygmatiske formeldannelser som skulle uttrykke den kristne tro, oppstått ut fra liturgiske og kateketiske behov (dåp, nattverd, kristenlære): »Jesus er Herre» (Rom. 10: 9; 1. Kor. 12:3; Fil. 2:11), »Jesus er Guds sønn» (1. Joh. 4: 15, 5:5; Heb. 4:14; Ap.gj. 8:37), utførligere kristologiske formler (Rom. 1:3 ff., 1. Kor. 15: 3—5 og flere eks. i Ignatiusbrevene), 2-leddede bekjennelser til Gud og Kristus (1. Kor. 8:6; 1. Tim. 6:13) og trinitariske formler (Matt. 28:19; 2. Kor. 13: 13). Utviklingen har gått fra mangfoldighet til uniformitet. R. er antagelig oppstått ved sammenarbeidelse av formeldannelser som hadde eksistert i kirken fra begynnelsen av. I denne mening er R »apostolisk». Teologisk innhold. R (og dermed T) er en trinitarisk bekjennelse, d. v. s. betrakter Faderen, Sønnen og Ånden som personer, men har ingen spekulasjon over det trinitariske problem. Der er intet spor av 10go0skristologi. Kristi verdighet som Guds sønn motiveres med hans overnaturlige fødsel i tiden av jomfruen. Om Kristi oppstandelse og himmelfart brukes verber i aktiv (»oppstod», »fôr opp», ikke »ble oppreist», »ble opptatt».) Kristi nedfart til dødsriket er først kommet inn i T, men forestillingen er meget gammel. Tillegget sanctorum communio i T kan enten bety samfunn med de hellige i himmelen eller delaktighet i de hellige ting, d. v. s. sakramentene. Anvendelse. T er Vestkirkens symbol, ukjent i Østen. Anvendes i Romerkirken som dåpsbekjennelse, i visse tidebønner, ved prestevigsel og i religionsundervisning. I den anglikanske kirke er T dåpssymbol, resiteres i Morning Prayer og Evening Prayer 0g brukes kateketisk. I den lutherske og den reformerte kirke brukes T ved dåpen, i søndagsgudstjenesten og i undervisningen. Metodistkirken har en egen tekstform, idet »nedfor til dødsriket» er utelatt. I de biblisistiske samfunn brukes symbolet ikke. 2. Den nikenske trosbekjennelse. O p p rinnelse. En spesielt orientalsk symboltype moter oss i mange varianter fra 2. årh. av. Allerede før 325 inneholdt de lokale utformninger av symbolet utsagn om den preeksistente Kristus og hans forhold til 1357 DE OLDKIRKELIGE SYMBOLER Faderen (»født av Faderen fra evighet, ved hvem alt er blitt til»), likesom hans fødsel i tiden betegnes med det teologiske uttrykk »inkarnasjon» (»den inkarnerte»,tòv oap-Vévra, eller »den menneskevordne», tòy &vay-Dpwrnýcavta). Under kirkemøtet i Nikæa 325 ble et symbol av denne type gjort til konsilets bekjennelse, idet en del markert anti-arianske uttrykk om Kristus ble innføyd i teksten, viktigst: »sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Denne formel var et rent læresymbol, ikke til liturgisk bruk. De trofaste nikenere innføyde imidlertid senere de karakteristiske ord fra Nikæa i sine lokale dåpssymboler, og slike modifiserte dåpsbekjennelser gjaldt i 4. årh. som uttrykk for Nikæa-møtets tro. En av dem ble seirende, da den ble anerkjent av konsilet i Chalcedon 451, i den feilaktige tro at den var formulert av konsilet i Konstantinopel 381. Denne formel kalles Symbolum Nicæno-Constantinopolitanum (forkortet NC) eller bare Nicænum. Det er alltid denne som menes når det tales om »den nikenske trosbekjennelse». NC er muligens bevitnet allerede i 374, men er antagelig på en eller annen måte blitt anerkjent av konsilet i Konstantinopel og har sannsynligvis vært Konstantinopels form av dåpssymbolet. Historie. NC har i Østkirken fra 451 av vært betraktet som det egentlige uttrykk for den ortodokse tro og ble fra c.a 515 også innføyd i messen. I Vesten ble NC straks anerkjent som læreformel og brukt i messen i Spania fra 389 av, to århundrer senere i Frankerriket, og fra 1014 i Rom og derfra innført i messen overalt i Vesterlandet. Vestkirkens tekstform avviker fra den greske i små enkeltheter og har fra den tidlige middelalder tillegget filioque, idet den sier at Helligånden »utgår fra Faderen og Sønnen», en vestlig læreeiendommelighet fra Augustin av. Fra 850-årene av har filioque vært det stadig gjentatte anklagepunkt i Østkirkens bebreidelser mot vesterlendingene. Teologisk innhold. NC er en sammenfatning av oldkirkens lære om Treenigheten og Kristi person, uttrykt i ord som 1358