OMSTREIFERMISJONEN og enslige og hjalp dem til hus og arbeid. Men mange misbrukte den hjelp de hadde fått, og det reiste seg snart kritikk mot bosettingsarbeidet. I 1869 ble det ikke flertall i Stortinget for nye bevilgninger, og Eilert Sundt måtte oppgi sitt hjelpearbeid for omstreiferfolket. Det ble sokneprest Jakob Walnum som kom til å ta opp arbeidet igjen. Etter et grundig forarbeid la han i 1896 fram for Stortinget en plan om å opprette barneheimer for omstreiferbarn og kolonier for de voksne. Stortinget godkjente planen, og fra 1. juli 1897 kunne Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet (fra 1922—35 Den norske omstreifermisjon, fra 1935 Norsk mis jon blant hjemløse) tre i virksomhet. Mens Eilert Sundt hadde tatt sikte på å hjelpe de voksne og familiene, la Jakob Walnum hovedvekten på å redde barna. I løpet av kort tid var det reist barneheimer for omstreiferbarn nord, vest og sør i landet. Den første tid kom foreldrene sely med barna og leverte dem frivillig til barneheimene. Senere ble det nødvendig å sette barna under verjeråd. Lov om behandling av forsømte barn (1896) har vært til uvurderlig hjelp for å løse omstreiferproblemet i Norge. En rekke omstreiferbarn er etter kortere opphold i opptagelsesheimer anbrakt i private fosterheimer. For omstreiferungdom er opprettet to ungdomsheimer, en for gutter og en for piker. Her får de unge bo under godt tilsyn, mens de får høve til opplæring og utdanning i praktisk eller teoretisk retning. Fra 1908 har misjonen drevet en stor arbeidskoloni for omstreiferfamilier ved Svanviken i Eide. Familiene blir hentet inn fra landevegen. De får hver sitt hus til bolig. Mannen blir satt i arbeid på det store bruket. Konen må lære å stelle hus og heim. Barna går i koloniens skole, de minste i egen barnehage. Ideen ved arbeidet her er å føre store og små inn i den rytme og de plikter et fastboende liy medfører. Etter noen tids opphold i kolonien blir familiene bosatt i egne heimer. Denne bosettelse skjer etter Løsgjengerloven §S 7 og 8. Misjonens arbeid finansieres ved statsbidrag og frivillig innsamlede gaver. Misjonen er organisert 1367 med 8 kretser og ca. 300 foreninger. Arbeidet ledes av et hovudstyre i Oslo. Blant sigøynerne i Finnland (anslått til ca. 4.000) har det siden 1904 vært misjonsvirksomhet ved Finska Zigenarmissionen. Arbeidet ble tatt opp og i vel 40 år ledet av pastor Oskar Jalkio. Han fulgte i flere år sigøynerne på deres reiser og holdt skole for dem. Arbeidet er blitt vanskeliggjort av dårlig økonomi. Det er lite en har maktet å gjøre for å hjelpe sigøynerne i deres sosiale nød. Det ble i sin tid opprettet barneheimer for sigøynerbarn, men snart måtte de legges ned igjen på grunn av manglende driftsmidler. Arbeidet har så særlig gått ut på rent evangelisk virksomhet blant landets sigøynere. Frivillige medarbeidere har reist rundt og samlet sigøynerne til møter. Finska Zigenarmissionen ble reorganisert i 1948. Ved siden av den rent evangeliske virksomhet vil en prøve å bygge ut arbeidet i praktisk, sosial retning. Litt.: E. Sundt, Beretning om fante- eller landstrygerfolket i Norge (Christiania 1850); O. Lyngstad, Landeveiens folk i Norge (Oslo 1947); K. Flekstad, Omstreifere og sigøynere (Oslo 1949) ; Kommitébetänkande från Kommitén för pröfningen af zigenarfrågan i landet (Helsingfors 1901). O. B. I Sverige upptogs verksamhet bland zige nare av Stiftelsen Svensk Zigenarmission, vilken upprättades år 1945. Den har till ändamål att på kristlig grund arbeta för ett förbättrat andligt och materiellt läge för Sveriges zigenare. Våren 1946 startade stiftelsen ambulerande skolverksamhet bland zigenarna, vilken verksamhet sedan dess bedrivits årligen. De ambulerande skolorna har följt de större zigenarlägren från plats till plats under sommartiden och pågått under två månaders tid. En sy- och lagningskurs har varit anknuten till skolorna sedan år 1947. Lärarkrafterna har varit av Skolöverstyrelsen godkända. Den ambulerande skolverksamheten har i huvudsak bekostats av statsmedel. Två à tre lärare har varit anställda under varje skoltermin. Stiftelsen förvaltas av en styrelse, bestående av sju ledamöter, 1368