været den kristne kirke en tiltrængt påmindelse, omend den kristne aldrig vil mene, at en social revolution kan afskaffe det onde. Det forsvinder først, når Kristi rige kommer. Se også Almagt, Lidelse, Teodicé. Litt.: Ang. Vedanta se især R. Otto, West-östliche Mystik (Gotha 1926); jfr. også de almindelige håndbøger i religionshistorie. Spinozas opfattelse klarest i hans Ethica ordine geometrico demonstrata 1677, jfr. håndbøger i filosofiens historie, f.eks. A. Ahlberg, Filosofiens historia (3. ed. Sthm 1946, s. 385 ff.). Ang. nyplatonikernes opfattelse se f.eks. Ahlberg, s. 212, og W. R. Inge, The philosophy of Plotinus (3. ed. London 1929; især 1, s. 128 ff.). Ang. romerkirken se f. eks. R. Seebergs redegørelse for Thomas Aquinas i Lehrbuch der Dogmengeschichte 3 (4. ed. Leipzig 1930; s. 425 ff.). Ang. S. Kierkegaard se Samlede værker 11 (2. ed. Khvn 1929; s. 224 ff.; heri et opgør med Socrates). J. S. Mills opfattelse er fremført i hans posthumt (1874) udgivne Essay on theism; jfr. hertil f. eks. Ahlberg, s. 688 f. Se i øvrigt f. eks. G. A. Studdert Kennedy, The hardest part (Paris 1918); G. Aulén, Den kristna gudsbilden (Sthm 1927; især s. 357 ff.); P. Brodersen, Gudsbegrebet i nyere engelsk og amerikansk filosofi (diss. Khvn 1931; især s. 354 ff.); C. S. Lewis, The problem of pain (London 1940; sv. övers. 1955); N. H. Søe, Guds almagt og det onde (Khvn 1940); L. Brøndum, Gud og lidelserne (Khvn 1948); H. Vogel, Guds retfærdighed og den uskyldige lidelses fakticitet i historien (i Dansk teol. tidsskr. 1950); K. Barth, Kirchliche Dogmatik III.1 (Zollikon—Zürich 1945; især s. 418 ff.) og III. 3 (ibid. 1950; især s. 327 ff.). Problemet behandles i de fleste dogmatikker, se f. eks. G. Aulén: Den allmänneliga kristna tron (4. ed. Sthm 1943; især s. 213 ff.) og R. Prenter, Skabelse og genløsning 1—3 (Khvn 1951 ff.; især s. 157 ff. og s. 223 ff.). Ang. Luthers opfattelse se især R. Bring, Dualismen hos Luther (diss. Lund 1929). N.H. S. ONTOLOGI, se Metafysik. OPBYGGELSESLITTERATUR, se Uppbyggelselitteratur. OPDRAGELSE, se Uppfostran. OPLYSNINGEN, se Upplysningen. OPSTANDELSE, se Uppståndelse. ORATORIUM, se Kirkemusik. 44 1377 ORDET ORDET (Logos). 1. Johannesevangeliet. Om O. taler »prologen», Joh. 1: 1—18. O. er evig og guddommelig, selvstendig i forhold til Gud (»O. var hos Gud») og likevel ett med ham (»O. var Gud»). Dette O. er skapelsens midler, liv og lys for menneskene (v. 3—4). I det følgende skildres hvordan åpenbaringen av O. ble avvist, men ble til frelse for dem som tok imot ham (v. 5, v. 8—13). Dette leder over til prologens sentrale utsagn: »O. ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet ...» (v. 14). O., den enbårne Sønn, er Jesus Kristus (v. 17). Senere i evangeliet anvendes ikke termen O. Men prologen og evangeliet hører nær sammen. Prologen forkynner at O., som alt er skapt ved, og som er kilden til liv og lys, ble kjød i Jesus Kristus. Evangeliet vitner om hvordan Jesus gjennom sitt liv og sin død åpenbarte Gud, og derved er livet og lyset i verden, til frelse for dem som tror på ham. 2. N. T. forøvrig. Begrepet O. anvendes ikke helt på samme måte som i Joh. 1:1 ff., men en rekke tekster berører seg saklig med Johannes-prologen eller med visse tanker i den. Den nærmeste parallel er 1. Joh. 1: 1—8: »Det som var fra begynnelsen ... om livets ord — og livet ble åpenbaret ...». Samme grunnskjema »fra opphavet (skjult) — nå åpenbaret» gjenfinnes i en rekke kristologiske utsagn (Kol. 1:26 f.; 2. Tim. 1:9—11; 1. Pet. 1: 18—21 o.s. v.). Om Sønnen som midler både for skapelsen og frelsen taler de store tekster i Kol. 1:15— 20 og Hebr. 1:2 ff. I stedet for om O. tales her om »Guds billede» el. 1. I Johs. Åpb. 19:13 kalles den gjenkommende, seirende Kristus »Guds ord», i tilknytning til tanken om at Gud, eller hans Salvede, slår fiendene med et ord fra sin munn (Visd. 18: 15—17; Jes. 11:4, 49:2 o.s. v.). Tanken om at Gud har talt i Jesus Kristus, og at Han er selve innholdet av det Guds ord som forkynnes, er av grunnleggende betydning for hele N.T. (f.eks. Hebr. 1:1; Ap.G. 10:836 ff.). 3. Religionshistorisk. En rekke forestillinger kommer i betraktning som mulige tilknytningspunkter for læren om O. Joh. 1:1 henspiller på skapelsesberetningen i 1. 1378