PINSE faderen Hieronymus (d. 420) peker her på den vakre parallellisme mellom G. T.s og N. T.s p.: som den gamle pakt på p.-festens dag gav Herren førstegrøden av jordens gaver, slik gav kirken samme dag sin Herre førstegrøden av Åndens frukt. Og som loven ble gitt femti dager etter utfrielsen fra Egypt, ble Ändens nye lov forkynt femti dager etter forløsningens fest. N. T. P. er altså den annen jødiske fest som med endret innhold er gått over i vårt kirkeår; påske og p. er derfor de to eldste kristne fester. Det var Åndens utgytelse over disiplene den femtiende dag etter Kristi oppstandelse som skapte den kristne p.-fest (Ap.G. 2:1 f.). Men på samme måte som den gammeltestamentlige p. var avslutningen på en sju ukers skuronn, kan også den kristne p. snarere ansees som avslutningen på påsketiden enn som en selvstendig fest. Lenge betød derfor resvtexootĂ like meget alle de femti dager etter påske (quinquagesimal-tiden) som selve den femtiende dag. I denne tid var gleden over Kristi oppstandelse det framherskende i liturgien, bl. a. ved det stadige Halleluja, både i messe og tidebønn. En viss selvstendighet fikk p. likevel etterhvert, særlig fordi den ble dåpstiden for de katekumener som av en eller annen grunn ikke var blitt døpt på oldkirkens egentlige og store dåpsdag: påskeaften og -natt. Denne annen dåpshøytid bidro også meget til å utforme p. i analogi med påsken: lørdagen før ble fastedag — enda faste var forbudt i påsketiden; den fikk egen vigilie med velsignelse av dåpsvannet, særlig messe på alle dager i hele p.-uken, et særskilt p.- lys ble innviet o. s. v. I England ga endog de nydøptes hvite klær p. dens navn: Whitsunday (på landsbygda i Norge kalles p.- dagen ennå »kvitsunndagen»). Ikke minst i flere av de nordiske messebøker fra middelalderens slutning (f. eks. Missale Upsaliense 1513, — Nidrosiense 1519 o.s.v.) er sammenhengen mellom påskens og p.s liturgi sterkt framtredende — som ennå i dag i den romersk-katolske kirke. Som påsken fikk også p. tidlig egen oktav (4. årh.), og omtrent på samme tid utviklet det seg enkelte steder i Østkirken en fastetid (en uke, 67 førti dager e. 1.) i tilknytning til p., men etter denne eller dens oktav. På lignende måte har man også til sine tider betraktet de ti dagene etter Kristihimmelfart‘ som en forberedelse til p. (vente-uken, p.-advent), men denne betraktningsmåte har aldri kunnet berøve pentekoste-tiden dens enhetlighet og festpreg. I oldtiden var det arbeidshvile i hele p.-oktaven; i høymiddelalderen (1094) ble festfeiringen innskrenket til tre dager, men disse ble til gjengjeld utformet som ordentlige p.-dager med egne markerte tekster. P.s oktav ble senere feiret til ære for den hellige Treenighet (fra 12./13. årh, i 1334 i hele Vestkirken). I middelalderens gudstjeneste ble det stundom anvendt meget folkelige, dramatisk-symbolske seremonier for å anskueliggjøre dagens innhold: en due ble firt ned fra hvelvet for å betegne Åndens komme, eller man lot lysende kuler, blomster, rosenblad o. 1. falle ned o.s. v. Skikken å pynte kirken med løv og blomster (»maie») har enkelte steder holdt seg like til vår tid. P.-festen og dens tekster gikk uten store endringer over i den evangeliske kirke. Det har — forøvrig naturlig nok — alltid vært en eiendommelighet ved p.s tekster at lektien ofte har dominert på bekostning av evangeliet: p.-dagen forteller om Åndens utgytelse over jødene (Ap.G. 2: 1—11), annendagen om Hans utgytelse over hedningene (10: 42—48), og tredje-dagen: også samaritanerne mottar Den hellige Ånd (8: 14—17). (Tekstene er noe annerledes nå i de nordiske kirker.) Etter helligdagsreduksjonen i de nordiske land i 1770-årene har p. hatt to festdager, men dens annen-dag har en noe svakere stilling både i den alminnelige bevissthet og i helligdagslovgivningen enn tilfellet er med julens og påskens annen-dag. Det har også kommet flere forslag om å sløyfe den helt. At p. også i kirkelivet står forholdsvis svakt, henger utvilsomt sammen med dens noe uanskuelige og abstrakte innhold. På samme måte forholder det seg med p. også i den folkelige sed og skikk, som aldri har vært tilnærmelsesvis så rikt utbygget her som ved andre av kirkeårets fester og festtider. Se også Den hellige Ånd, Kirkeåret. 68