PRÄSTLÖN dock bara c:a 2—3 har eller mindre. På landsbygden går utvecklingen därhän att till prästgården hör endast tomt, trädgårdsjord och potatisland. Därtill hör till prästgården ämbetsbostad samt fritt bränsle eller värme. Litt.: P. Virkkunen, Papiston ja kanttori-urkurien palkkausta ja virkataloja koskevat lait ja asetukset (Helsingfors 1945). Se vidare Kyrkostyrelsens föreskrifter och tillkännagivanden 1945—1955, samt beträffande äldre avlöningsförhållanden R. Hermanson, Religionsväsendet (Helsingfors 1900). O. K. H. Norge. Fra gammel tid har lønn og underhold for prestene bygget på ytelser fra den lokale menighet (herredet, byen). Helt fram til 1800-tallet fikk presten vesentlig sin lønn in natura ved faste utredsler (tiende, landskyld o.1.) eller som offer og betaling for kirkelige handlinger. Til dette kom avkastning av prestegården og benefisert gods som etter hvert ble tillagt presteembetet (se Kyrklig egendom). I Norge gjaldt denne lønnsmåten med visse endringer til lønningsloyen av 14/7 1897 stort sett gjennomførte kontantprinsippet for prestelønn. Denne lønnsordning har vært gjeldende til 1951 da en endringslov av 15/12 1950 trådte i kraft for alle prester som ikke har embetsgård. For prester med embetsgård vil ordningen bli gjennomført antagelig i løpet av 1956—57. Lønnsordningen av 1897 bygget vesentlig på 3 hovedgrupper av lønnskilder: a) Faste grunnbyrder og utredsler som er innløst etter en lov fra 1939 og nå tilfaller prestene som renter av innløsningskapitalene. b) Kommunale erstatninger bygget på prestenes gjennomsnittsinntekt av offer og betaling for kirkelige handlinger. c) Lønnsytelser av de kirkelige fond som forvaltes under Kirkedepartementet. Fra 1917 fikk prestene alderstillegg etter nærmere regler. De hadde dessuten visse sportelinntekter som betaling for geistlige embetsattester o. 1. Prester på landet hadde bolig i prestegården (fra 1925 mot en mindre årlig avgift). Prester i byene hadde fri bolig eller husleiegodtgjøring. Lønnsordningen fra 1951 bygger på de nevnte grupper av lønnskilder, men 183 har gjennomført den vesentlige endring a prestene er ført inn på det alminnelige lønnsregulativ for statens tjenestemenn (i 6 klas ser). Domproster og biskoper står i særlig klasser. Prestenes grunnlønn utredes normalt av kommunene. Alders- og dyrtidstillegg dekkes av statskassen, som i visse tilfelle også gir tilskott till grunnlønn. Utenom sin lønn har prestene visse årlige tilleggsytelser som har sammenheng med deres tjeneste: 1) Kontorhold: oppvarmning, lys og renhold av embetskontor m. v. 2) For menighetsmessige forpliktelser (representasjon, tilstelninger, møter m.v.) er godtgjøringen noe gradert for de enkelte stillinger. Biskopene oppebærer et representasjonstillegg. 3) For embetsdrakt gis godtgjøring med et beløp ved første gangs anskaffelse og et årlig tilskott til fornyelse. 4) Utgifter til telefon dekkes. . Prestene er innlemmet i Statens Pensjonskasse og får pensjon etter reglene for offentelige tjenestemenn. De betaler pensjonsinnskott med 10 % av regulativlønnen, dog maximeret. Full alderspensjon etter 30 års tjenestetid utgjør 66 % av lønnen, enkepensjonen 60 % av alderspensjonen med tillegg for barn. Embetsbolig er sikret prester på landet i prestegård eller særskilt prestebolig. I byene holder kommunen prestebolig. For embetsbolig betales fradrag etter samme regler som for offentlige tjenestemenn. Litt.: K. Hansson, Ny lønnsordning for presteskapet i Norge (i Nord. administrativt tidsskr. 1951). Kr. H. Sverige. Kyrkoherdarnas löneförmåner bestodo i äldre tid av dels boställe jämte ett eller flera bortstadda stom-, annex- och mensalhemman, dels tionde samt avgifter för prästerliga förrättningar (jura stolae). Av tionden erhöll kyrkoherden i regel hela kvicktionden men endast en tredjedel av sädestionden (tertialtionde, tertial). Då senare kapellan- och komministertjänster inrättades, erhöllo innehavarna till en början sitt underhåll av kyrkoherdarna, men senare upplät kronan boställen till dem; församlingarna beviljade dem ofta någon lön av sina medel. 184