fra Nord-Norge, men kom tidlig som prest til Telemark. Der vaktes hans interesse for folkediktningen, han skrev ned sagn og utga 1852—53 » Norske folkeviser», som lenge var den største samling i sitt slag. Tidlig skrev Landstad minnedikt og salmer, men først gjennom arbeidet med folkevisene fant han sitt egentlige stilpreg. Landstad var like betydelig som dikter, bearbeider og oversetter, og hadde stor hymnologisk viten. Valget av de 634 salmer viser pietet overfor tradisjonen og ønske om å få med norske (Petter Dass, Dorothe Engelbretsdatter, J. N. Brun, Landstad) og andre nye salmer (Grundtvig). Landstads norske språkform ble noe dempet ved revisjonen. Boken fikk en konkurrent da Andreas Hauge utarbeidet en s. og fikk den autorisert i 1873. H. var sønn av lekmannshøvdingen, og hans bok med 360 salmer var utpreget konservativ i alle deler. For en tid fikk den stor utbredelse, men ble fortrengt igjen av Landstads, som i 1904 ble brukt i 90 % av kirkene. Begge s. fikk et tillegg ved Elias Blix’ »Nokre salmar» (150) på nynorsk (landsmål), som i 1892 ble tillatt brukt. Den rivende språklige utvikling og ønsket om å ta nyere s. i bruk førte til at Gustav Jensen i 1908 fikk til oppgave å revidere Landstads s. » Forslag» 1915 møtte sterk kritikk, en komité fremla et revidert forslag 1918, som Gustav Jensen ikke kunne godta. Et kompromiss ble »M. B. Landstads kirkesalmebok revidert og forøket», autorisert 1924. Det er en radikal omarbeidelse tross navnet, som forsvares ved avhengigheten av Landstads banebrytende arbeid. »Reviderte Landstad» (RL) tar med mer av tidens egen salmedigtning enn »gamle Landstad» (L). De 886 salmer i RL er plasert uten hensyn til målform, dog er der bare ca. 200 på nynorsk. Ut fra språklige motiver fikk RL en kon- ' kurrent i den av A. Støylen, A. Hovden og P.Hognestad privat utarbeidede » Nynorsk salmebok» (N), som fikk autorisasjon i 1925.Den har 711 salmer på nynorsk, men er supplert med et tillegg på 200 salmer på riksmål (bokmål). Blix, Hovden og Støylen dominerer helt med i alt 300 originaler og 300 overs. 213 PSEUDEPIGRAFERNA Norske s. er alle ordnet etter kirkeåret, med en gruppe for særlige anledninger. RL og N har begge 44 »åndelige sanger», som dog i praksis brukes som de andre. For tiden er RL i bruk i °/4 av kirkene. Avstemninger i menighetsmøter forekommer fremdeles. Ønsket om en felles salmebok er utbredt, men språkskillet stenger, og positive tiltak er ikke gjort. Se også Salmedigtning. Litt.: M. B. Landstad, Om salmebogen (Kristiania 1862); J. N. Skaar, Norsk salmehistorie 1—2 (Bergen 1879—80; oppl. om alle salmer i L); H. Nilsen, Magnus Brostrup Landstad (Kristiania 1921); K. Liestøl, M. B. Landstads norske folkeviser (i Edda 26, Oslo 1926); O. Holck, Norsk salmedigtning i annen halvdel av det 17. århundre (i Norvegia Sacra 5, Oslo 1925); Halkild Nilsen—H. Norendal, Salmedigtning og salmesamling i Norge 1814 til 1869 (i Norvegia Sacra 8—9, Oslo 1928—29); K. Valkner, Landstads og Hauges salmebøker (i Norvegia Sacra 12, Oslo 1932); H. Blom Svendsen, Norsk salmesang 1—3 (Bibliotheca Norvegiæ Sacra 8—10, Bergen 1933—55); J. Stene, Vår evangeliske salmeskatt (Oslo 1933; populær, medtar RL og N); R. Indrebø m. fl., En felles norsk salmebok? (i Kirke og kultur 1951); P. E. Rynning, Salmediktning i Noreg 1—2 (Oslo 1954). K. V. PSALMDIKTNING, se Salmedigtning. PSALTAREN, se Salmernes bog. PSEUDEPIGRAFERNA. Enligt gängse teologiskt språkbruk skiljer man bland de utomkanoniska skrifterna mellan apokryfer* och p. Till de senare räknas sådana senjudiska skrifter som inte medtagits i Septuaginta eller Vulgata men bevarats i olika, huvudsakligen orientaliska, kyrkors biblar, såsom den syriska, koptiska, armeniska och etiopiska. De viktigaste p. äro Jubiléerboken, Jesajas martyrium och himmelsfärd, Salomos psalmer, 4 Mackabéerboken, den etiopiska Henoksboken (1 Henok), den slaviska Henoksboken (2 Henok), Moses himmelsfärd, Esraapokalypsen, Baruksapokalypsen, De 12 patriarkernas testamente. Den romerska kyrkan använder för dessa skrifter benämningen apokryfer, vilket är i överensstämmelse med denna kyrkas beslut att de apokryfer, som ingingo i Vulgata skulle jämställas med de kanoniska böckerna. 214