RELIGIONSFRIHET og også dissenterende religionssamfunns rett til offentlig propaganda og offentlig lovbeskyttet kultus. R. er utenkelig innenfor de gamle nas jonalreligioner som f.eks. Israels, hvor det eneste tilløp til r. består i at utenlandske kongshustruer øyensynlig stundom har fått lov til å dyrke sine egne guder. I Romerriket rådet derimot et stort mål av r. som resultat av et samvirke av flere faktorer. Den greske og romerske polyteisme predisponerte for religiøs toleranse; den filosofiske kritikk og skeptisismen og den hellenistiske tids religionssynkretisme måtte hver på sin måte føre til r., som også måtte bli den naturlige politikk i et verdensrike med mange folkereligioner. Den romerske r. var dog begrenset på forskjellig vis. Jødedommen ble gjennomgående tolerert i egenskap av nasjonalreligion, men overgang til jødedommen ble forbudt av Septimius Severus i 202. Især satte keiserkulten (se Härskarkult) en betydningsfull grense for r. De romerske myndigheter oppfattet ikke dette forhold, da de anså keiserkult som forenlig med enhver religion og tolket nektelse av å delta i den som politisk illojalitet. Dette er forutsetningen for de tre første århundrers kristenforfølgelser, til dels igangsatt som resultat av direkte lovforbud rettet mot kristendommen, muligens allerede under Nero, modifisert av Trajan (anbefalte en viss toleranse), skjerpet av Septimius Severus (forbud mot konversjon til kristendommen) og utstedt med sikte på utryddelse av Decius og Diokletian. I forfølgelsestiden ble r.s prinsipp fremsatt av kristne apologeter, i klassisk form av Tertullian som begrunnet r. ut fra naturretten (humani iuris et naturalis potestatis est unicuique quod putaverit colere) og dessuten for første gang ga en religiøs begrunnelse av den: »Heller ikke er det i samsvar med religionens natur å påtvinge en religion, da den må antas frivillig og ikke med tvang» (nec religionis est cogere religionem, quae sponte suscipi debeat, non vi). Da den kristendomsvennlige Konstantin* var blitt Vestens herre, utstedte han i 312 et toleranseedikt som inneholder anerkjennelse 283 av prinsipiell r. for alle (... omnibus liberam potestatem sequendi religionem, quem quisque voluisset) . Den historiske utvikling medførte både at statsmyndighetene måtte gripe inn med hård hånd i de indrekirkelige stridigheter for å fremtvinge en enhetlig rikskirke, og at de kristne keisere forbød visse former for hedensk kultus, særlig gjennom en rekke edikter i 380-årene. I praksis ble derfor r. sterkt beskåret, selv om det aldri i oldtiden ble forbudt for individer å bekjenne seg til det antikke hedenskap. Derimot ble kristne kjettere og f.eks. manikeere forfulgt. Den seirende kirke viste seg lite villig til å gi r. til andre. Der var i kristendommen en ganske annen tendens til intoleranse enn i noen annen antikk religion, for den gjorde krav på å være den absolutte sannhet. Augustin kunne med bibelcitater (coge intrare, »tving dem til å gå inn», Luk. 14:23) begrunne tvangsanvendelse overfor kjettere, og han anså det for barmhjertig å bruke tvang for derved å redde de villfarende fra fortapelse. Middelalderen arvet denne betraktning, og hele middelalderen må sies å være fremmed for r. Der er en liten unntagelse i praksis i Fredrik II.s Sicilia, et land med tire religioner og en indifferent skeptiker som monark. I den politiske teori danner Marsilius av Padova en enslig unntagelse. Ireformasjonstiden møter vi hos Luther (men ikke hos Calvin!) sterke uttalelser for r., og på det tidligste stadium av reformasjonen var han en avgjort motstander av tvangsanvendelse i religiøse spørsmål. Men bondeopprøret 1525 og hans erfaringer med svermerne endret hans oppfatning, og han gjorde snart gjeldende at den kristne øvrighet skulle utrydde og forhindre vranglære med vold; jøder skulle tvangsomvendes. Religionsfreden i Augsburg (se Augsburgska religionsfreden) gjennomførte prinsippet cuius regio, eius religio som utelukket r. både i lutherske og katolske territorier; undersåtter som ikke hadde landsherrens religion, fikk rett til å utvandre med sin rørlige eiendom (jus emigrandi). Pionerene for den moderne r. er de nonkonformistiske puritanere Robert Brow- 284