ne og Henry Barrow (se Kongregasjonalisme), som forbant r. med radikal kritikk av statskirkeforfatningen og folkekirkeidealet. Da en puritanisme av denne type kom til makten under Cromwell, ble r. delvis realisert, dog ikke for katolikker og fornektere av treenigheten, og i praksis ikke for episkopalister. Et større mål av toleranse ble innført ved den engelske revolusjon i 1689, som ga protestantiske dissentere rett til fri offentlig religionsøvelse, derimot ikke jøder og katolikker. Dessuten var alle dissentere fremdeles utelukket fra statens embeter og offentlige ombud ved testakten av 1673. Opplysningstidens toleranseideal omfattet også r. Den franske revolusjon proklamerte full r. for individet i 1789 (nul doit être inquiété pour ses opinions, même religieuses) og kultusfrihet i 1791, men forfulgte derpå i praksis den katolske kirke og innførte en anti-kristen statskultus. Napoleon gjeninnførte den katolske kirke som statskirke 1802, men med r. for protestanter og jøder. R.s prinsipp er gjentatt i enhver ny redaksjon ay den franske konstitusjon fra 1814 av (Chacun professe sa religion avec une égale liberté et obtient pour son culte la même protection). Frankrike ble i det 19. årh. r.s klassiske land i Europa, idet dog r. her i den politiske debatt og i lovgivningen fikk en antiklerikal orientering og mere ble individenes og det borgerlige samfunns rett til frihet fra enhver religiøs påvirkning, f.eks. i skolen (skoleloven av 1882), enn noen hevdelse av kirkesamfunnenes frihet, som endog ble likefrem begrenset, særlig for den romersk-katolske kirkes vedkommende. I Storbritannia ble et stigende mål av r. innført i løpet av det 19. årh. Protestantiske dissentere og katolikker fikk fulle borgerlige rettigheter (1828, 1829). Ektevigsel i frikirkene fikk rettsgyldighet (1836). Universitetene ble åpnet for studenter som ikke var medlemmer av statskirken (1871). Religionsundervisningen i de offentlige skoler ble ukonfesjonell kristendomsopplæring (1870). Samtidig ble den statskirkelige styreform for den anglikanske kirke beholdt. I Amerika, hvor de konfesjonelle forhold 285 RELIGIONSFRIHET i det 18. årh. var særdeles broget, ga opplysningsånden seg utslag i at allerede en rekke av kolonienes forfatningsdokumenter før 1787 proklamerte r., stundom med visse innskrenkninger. Forbundsstatens konstitusjon av 1787 forutsetter r.s prinsipp, som er uttalt i et tillegg av samme år (Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof). Lovgivning og administrativ praksis har siden forsøkt strengt å vareta r., men ikke i antiklerikal ånd, snarere for å sikre et vern for enhver form for religiøs tro. Konflikter med fundamentalister om skolens undervisning i naturfag (»apeprosessen» i Dayton 1925), med militærnektere ut fra religiøse motiver og med sekter som Jehovas vitner, viser hvilke vanskeligheter den praktiske gjenomførelse av r. kan by på endog i en stat uten statskirke og med den fulle r. som ett av sine prinsipper. Tilstanden i verden i 1945 er analysert av M. S. Bates, som karakteriserer Frankrike, Storbritannia, Australia, Canada, de britiske kolonier, U.S.A., Sveits, Nederland og Belgia som land med den mest vidtgående r. Om de nordiske land sies: »Preferences and discriminations important, but not generally acute.» »Begrenset r.» finner han i Østerrike, Mexiko og Portugal, og »meget sterkt begrenset» i Egypt, Grekenland, Russland og Spania, mens der i Afganistan, Arabia og Tibet ikke finnes r. Se også Stat og kirke, Statskyrka, Tolerance. Litt.: M. S. Bates, Religious liberty (New York 1945; hovedverk, bibliografi); F. Ruffini, La libertà religiosa (Torino 1901); J. B. Bury, A history of freedom of thought (8. ed. London 1932; kirkefiendtlig tendens); M. Creighton, Persecution and tolerance (2. ed. London 1906); K. Völker, Toleranz und Intoleranz im Zeitalter der Reformation (Leipzig 1912); J. Lecler, Histoire de la tolérance au siècle de la réforme 1—2 (Paris 1955; kat.); J. Mackinnon, A history of modern liberty 1—4 (London 1906—41; fra middelalderen til 1689); W. K. Jordan, The development of religious toleration in England 1—4 (London 1932—40; går til 1660); G. Jellinek, Die Erklärung der Menschen- und Bürgerrechte (3. ed. München 1919); Z. Giacometti, Quellen zur 286