tjänster är i allmänhet icke beroende av tillhörigheten till något religiöst samfund. Se även Finland. Litt.:G. O. Rosenqvist, Finlands kyrka i det senaste halvseklets brytningstider (Lund—Åbo 1946); Svenskt kyrkoliv i Finland. Årsbok för de svenska församlingarna (Helsingfors 1950). Å. A. I Norge tillot Christian V.s Norske Lov 1687 ingen annen offentlig religionsutøvelse enn den lutherske; utlendinger med annen religion kunne få oppholde seg i landet, men ikke gjøre propaganda for sin tro eller holde offentlig gudstjeneste. Fredrikstad (1682), Kristiansand (1686) og senere Finnmarksbyene (1789) fikk av handelspolitiske grunner fri religionsutøvelse for slike dissentere som privilegium. Eidsvollsforsamligen 1814 var preget av liberale idéer. Der var sterk stemning for innførelse av full r., men da Grunnloven skulle redigeres, falt dette punkt ut. Den gamle, lite tolerante lovgivning vedblev å gjelde, inntil de stramme statskirkelige bånd ble løsnet i 1840-årene, først ved at Konventikkelplakaten* av 1741 med dens forbud mot legpredikantvirksomhet uten prestelig kontroll ble opphevet 1842, dernest ved at det 1842 ble gitt tillatelse til å danne en anglikansk menighet og 1843 til å holde katolsk gudstjeneste i hovedstaden. En etter datidens forhold meget liberal dissen terlov ble vedtatt av Stortinget 1845 (kgl. sanksjon 16/7). Den gav alle kristne samfunn rett til fri offentlig religionsutøvelse og propaganda, innførte borgerlig vigsel når begge ektefeller var dissentere, i blandede ekteskap rett for foreldrene til å bestemme hvilket samfunn barna skulle tilhøre, og fritagelse for skolens religionsundervisning for barn som ikke tilhørte statskirken. Statskirkemedlemmer måtte ha fylt 19 år for å kunne gå ut av kirken. Loven gav adgang til å træ ut også uten å slutte seg til noe annet kristent samfunn. Borgerlig vigsel ble 1863 innført som ekteskapsstiftelse også når den ene ektefelle var statskirkemedlem og den annen stod utenfor ethvert kristent samfunn. En anstøtssten var fremdeles Grunnlovens $ 92 som foreskrev at embetsmenn skulle be- 10 289 RELIGIONSFRIHET kjenne seg til statens offentlige religion. Ved grunnlovsendring 1878 og lov av 1880 ble bekjennelsesplikten innskrenket til å gjelde statsråder, dommere, alle embetsmenn som gav religionsundervisning eller administrerte folkeskolen eller var rektorer for høyere skoler, og fylkesmenn. Ved grunnlovsendringer 1892 og 1919 er siden plikten til å tilhøre statskirken avskaffet for alle embetsmenn unntagen de geistlige, teologiske professorer og rektorer for de høyere skoler, dog således at over halvparten av regjeringens medlemmer må tilhøre statskirken; bare statskirkemedlemmer kan gi religionsundervisning i de offentlige høyere skoler; i folkeskolen kan også et medlem av en luthersk frikirke være religionslærer. I 1955 ble rektorer for de høyere skoler fritatt for plikt til å tilhøre statskirken. Grunnloven av 1814 inneholdt et forbud mot »jesuiter og munkeordener» og utelukket også jøder fra riket. Bestemmelsen om jødene ble opphevet 1851, og i 1897 ble forbudet mot munkeordener fjernet. Et forslag om opphevelse av bestemmelsen »Jesuiter maa ikke taales» ble forelagt Stortinget i 1925, men oppnådde ikke */, flertall som kreves for grunnlovsendring. En ny proposisjon om avskaffelse av denne passus er fremsatt i 1952, men er ennu ikke behandlet av Stortinget. Ved en revisjon av dissenterloven i 1891 ble dissentere fritatt for skatt til staskirken; forstandere for ordnede dissentermenigheter fikk vigselsrett, også for tilfeller hvor den ene part tilhørte statskirken, og aldersgrensen for uttredelse av statskirken ble senket til 15 år. Bestemmelsene ble i 1896 utvidet til å gjelde også unitarier og jøder. Litt.: A. Seierstad, Kyrkjelegt reformarbeid i Norig i nittande hundreaaret (Bergen 1923); K. Hansson, Norsk kirkerett (Oslo 1935); E. Molland, Statskirke og Jesu Kristi kirke (Oslo 1954); K. Rygnestad, Dissentarspursmålet i Noreg frå 1845 til 1891 (Oslo 1955). E. M. Sverige. Mot bakgrund av de kalvinska strömningarna under Erik XIV och Johan III:s försök att påtvinga den svenska reformationskyrkan sin gammalkatolska uppfattning, samlades den svenska kyrkan vid 290