RELIGIÖS ERFARENHET 1909—14); Lagasafn (Reykjavík 1947); G. M. Magnúss, Um menntamál á Islandi 1944—46 (Reykjavík 1946). B. M. Norge. I katolsk tid hadde foreldre og faddere ansvaret for at hvert barn lærte Credo og Pater noster — senere også Ave Maria, og i skriftestolen ble barnet eksaminert i sin barnelærdom fra 7—8 årsalderen. Den som var over 15 år og ikke kunne det som hørte barnelærdommen til, ble ilagt bot. Etter reformasjonen (1536) ble det, ved siden av hjemmene, klokkerens (degnens) sak å ta seg av kristendomsundervisningen etter prestens anvisning. Den foregikk på søndag etter gudstjenesten — fra begynnelsen av 17. århundre også på lørdag — og omfattet de første tre parter i Luthers katekisme, en kort oversikt over sakramentene og noen salmevers. Også presten hadde undervisningsplikt og skulle fra prekestolen etter prekenen innprente og gjennomgå stykker av katekismen for de voksne. Såvel forordningen av 1739 som skoleloven av 1827 tok i alt vesentlig sikte på at skolen skulle være kristendomsskole. Læremidler var bibel, salmebok og katekisme. Fra ca. 1820 også bibelhistorie. Loven av 1860 gjorde skolen almendannende og utvidet fagkretsen. Loven av 1889 som innførte betegnelsen »Folkeskolen» ga de almendannende fag enda bredere plass, og kristendomsopplæringen gikk timetallsmessig mer inn på linje med fagene for øvrig. Utviklingen i første halvdel av 20. århundre har medført en fagtrengsel som har skapt kamp om timetallet. Loven av 1936 ga de manuelle fag lovfestet plass i folkeskolen. Den ble fulgt av normalplanen av 1938 som reduserte det ukentlige antall timer i kristendomsopplæring fra 3—2. Mange landkommuner opprettholder dog fremdeles tre timer pr. uke. Normalplanen fastlegger pensum for hvert klassetrinn i en arbeidsplan som er pedagogisk oppbygd med stoff fra G. og N.T., katekismetekster og salmevers. Det kirkehistoriske stoff kommer inn i siste halvdel av 6. klasse. I siste del av 7. klasse (folkeskolens avgangsklasse) gjennomgås katekismen i sammenheng. Elevene blir dessuten gjort kjent med kirkeårets opp- 323 bygning, og har i 7. klasse en del bibellesning. Arbeidsmåten søkes i de senere år lagt opp etter aktivitetsprinsippet. I framhaldsskolen er faget ikke obligatorisk, men kan tas med i fagkretsen etter skolestyrets bestemmelse. I den høgre skole (realskole og gymnas) er det obligatorisk. Såvel i folkeskolen som i den høgre skole er undervisningens mål ifølge loven å »hjelpe til å gi barna en kristelig og moralsk oppdragelse». Folkeskoleloven krever at læreren har eksamen i faget fra lærerskole og tilhører statskirken eller annet tros-samfunn med samme lære (evang.-luthersk). Lov om lærerskoler fastsetter følgende mål for lærerutdanning i kristendomskunnskap: Sikker kjennskap til den bibelske historie med støtte av bibellesning. Nærmere kjennskap til utvalte skrifter eller større avsnitt av G. og N.T. med særlig samling om Jesu liv, gjerning og forkynnelse. Kirkehistorie, særlig om den eldste kirke, reformasjonstiden og den norske kirke. Den lutherske kirkes tros- og sedelære. I den høgre skole har 1æreren i kristendomskunnskap som regel teologisk embetseksamen, men det er ikke noe absolutt vilkår. Litt.: E. Höigård—H. Ruge, Den norske skoles historie (Oslo 1947); F. Ording, Pedagogikkens historie (Oslo 1950); Lærarskulen — lov, regle- ment og undervisningsplan (Oslo 1939); Lov om folkeskolen. Av 16. juli 1936 (Oslo 1937). K.N. RELIGIÖS ERFARENHET. 1. Religionspsykologiskt. W. James har i sin klassiskt vordna bok »The varieties of religious experience» (1903, sv. övers. 1906—07, ny övers. 1956) infört begreppet r.e. i den religionspsykologiska diskussionen. Gentemot i samtiden vanliga teorier om ett universellt, rationellt och filosofiskt medvetande hävdar han, att religionens egenart utgöres av den individuella och personliga r. e. med dess emotionella och mystiska karaktär. Den mystiska upplysningen innebär för James, alt en icke-intellektuell sanning med kraft tränger sig på den enskilde. Den mystiska erfarenheten, som alltså varken är emotionell eller logisk, studerar James icke minst i dess mera sekulariserade form såsom »kosmiskt medvetande», och han värderar den 324