RITSCHL hannes Ocksen 1712—13; Laurids Thura 1713— 31; Math. Anchersen 1731—41; H. A. Brorson 1741—64; J. C. Bloch 1764—73; Eiler Hagerup 1773—74; Tønne Bloch 1775—86; Stefan Middelboe 1786—1811; V. C. Hjort 1811—18; Stefan Tetens 1819; J. M. Hertz 1819—25; C. K. Koefoed 1825—31; N. Fogtmann 1831—33; T. C. Müller 1833—49; J. B. Daugaard 1850—67; C. F. Balslev 1867—95; C. V. Gøtzsche 1895—1901; P. G. Koch 1901—22; Oluf Olesen 1923—30; S. M. Westergaard 1930—39; C. I. Scharling 1939 —49; M. C. Lindegaard 1949—. Litt.: Ribe bispesæde 948—1948 (Khvn 1948); B. Kornerup, Ribe katedralskoles historie 1-2 (Khvn 1947—52); Kirkelig haandbog, udg. af P. Nedergaard (Khvn 1955). P.G.L. RIT, se Myt, Ritual. RITSCHL, Albrecht (1822—89), sønn av generalsuperintendent og biskop av Pommern Georg Karl R., habiliterte seg 1846 i Bonn og ble 1853 ekstraordinær, 1860 ordinær professor i Bonn, fra 1864 i Göttingen. R. var en nøktern, realistisk personlighet av kraftig, viljemessig legning. Hans stil er uten glans, hans polemikk selvbevisst og ubehagelig, men med sin kunnskapsrikdom og tankekraft sammen med en energisk vilje til å gjennomtenke fortidens og samtidens problemer fra grunnen, skapte han en ny situasjon i kontinental protestantisk teologi, som før Schleiermacher* og siden Barth (se Dialektisk teologi). Fra sitt utgangspunkt i Tübingerskolen (F. Christian Baur*) vendte R. seg fra omkring 1853 under innflytelse av Luther, Kant og Schleiermacher — også av farens bibelskkirkelige tenkning — i retning av en antispekulativ og antimetafysisk teologi med fast grunnlag i den historiske åpenbaring. Andre påvirkninger: Trendelenburgs teleologi* og Lotzes verdifilosofi. Den nye realisme etter hegelianismens sammenbrudd ca. 1860 stemte også godt med R.s natur. Det var de religiøse realiteter han søkte, slik de finnes i de positive religioner, først og fremst i den historiske kristendom og den kristne kirke. »Naturlig religion» holdt han for en ren konstruksjon. Han ga sin tilslutning til Luthers tanke om at Gud erkjennes bare i den ubetingede tillit, og denne er utelukken- 347 de knyttet til Kristus. En annen vei til Gud ville ikke, som skolastikerne mente, føre til en nøytral gudserkendelse, men til forakt for Gud eller hat til ham. På dette kristologiske grunnlag ville R. gi en kirkelig teologi som skulle bringe de bibelske og reformatoriske tanker til fullest mulig gyldighet. Et hovedtema ble derfor læren om rettferdiggjørelse og forsoning. Men samtidig ville han forbinde det religiøse og det etiske i kristendommen på en riktigere måte enn før. Derfor hentet han begrepet Guds rike“ frem fra dets noe tilbaketrukne plass og gjorde det til det annet teologiske ledebegrep sammen med rettferdiggjørelsen. Kristendommen er så å si ikke en sirkellinje omkring ett sentrum, men en elipse med to brennpunkter: det r eligiøse, rettferdiggjørelsestroen, og det etiske, gudsrike-ideen. Rettferdiggjørelsen bestemmes som syndstilgivelse og adopsjon og stiller det syndige menneske i det riktige religiøse forhold til Gud (forsoning, subjektivt forstått) og til verden (åndelig verdensbeherskelse, evig liv). Guds rike er for R. vel en oververdslig størrelse, men det etiske fortrenger det eskatologiske, og begrepet defineres i tilknytning til Kant som menneskeslektens moralske forening gjennom handling motivert fra kjærligheten. R.s skille mellom det religiøse og det moralske kan virke uheldig, som når han sondrer mellom kirken (eller Kristi rike!) som religiøst samfunn og Guds rike som etisk samfunn. Uorganisk virker også den dobbelte formålsbestemmelse: rettferdiggjørelsens mål er det evige liv (religiøst), kjærlighetens mål er Guds rike (etisk). Men riktignok oppnår R. derved å etablere en moralsk teleologi uten å svekke rettferdiggjørelsen ved troen alene. Og han gjør energiske forsøk på å sikre enheten. Således betyr forsoningen med Gud tillike en positiv stilling til Guds eget mål for verden: Guds rike. Og i tankene om kallet, om saligheten og om den kristelige fullkommenhet blir foreningen av det religiøse og det etiske en hovedsak. Fremstillingen av kristendommen selv under polemikk till høyre og venstre (mot pietisme, rasjonalisme, spekulasjon, visse for- 348