mer for ortodoksi) var det viktigste for R. Men han fant det også nødvendig med en religionsfilosofisk legitimasjon av religionen. Mens Schleiermacher søkte det faste punkt i bevisstheten om en siste avhengighet, tok R. utgangspunktet i friheten. Skal mennesket hevde seg som fritt åndsvesen midt i en overmektig natur, må det skje gjennom en indre, åndelig verdensbeherskelse, slik den bare vinnes i Gudstroen, kristelig bestemt som Kristustro og forsoningstro. Gudstroen legitimeres altså transcendentalt, d.v.s. som nødvendig forutsetning for menneskets eksistens som fritt åndsvesen. Til ytterligere sikring av de religiøse utsagns gyldighet fremsatte R. sin verdidomsteori. I all erkjennelse er en menneskelig interesse med. Våre utsagn (dommer, »Urteile») utsier ikke bare rene sakforhold, men sier også noe om sakens betydning eller verdi for oss. I vitenskapen er slike verdiutsagn bare ledsagende. De religiøse utsagn er derimot selvstendige verdidommer, hvor all vekt ligger på den betydning sakforholdet har for oss. Selvsagt vil R. ikke dermed avskrive de objektive realiteter. Men en rent objektiv erkjennelse av Gud og hans handlinger i historien ville være en uinteressert og dermed inadekvat erkjennelse — for av disse handlinger avhenger vår salighet! Troens verdiutsagn er utsagn om forhold som angår oss uendelig i selve vår eksistens og stiller oss i en ny situasjon. Under sitt arbeid med å trenge inn til de personlige, religiøse og etiske realiteter kunne R. dels kritisere tradisjonelle formuleringer, dels tolke dem på en måte som avvek fra det hevdvunne. Således avviste han tanken om en stedfortredende strafflidelse og oppfattet Jesu død som kallsgjerningens fullendelse. Urstanden er en antedatering av det kristne livsideal, synden dets motsetning og arvesynden en uoverskuelig floke av syndige sammenhenger, et »syndens rike». Meget omstridt ble R.s kristologi“, særlig hans oppfatning av Kristi guddom. R. henviser til Melanchtons ord, »å kjenne Kristus er å kjenne hans velgjerninger», og finner sam- 349 RITSCHL Albrecht Ritschl. Fotograți. me tanke hos Luther. Kristus må forstås ut fra den betydning han har for den kristne menighet. Kristi guddom må derfor ikke løsrives fra hans frelsesverk, men sammenfatter nettopp hans frelsesbetydning: han er den fullkomne åpenbarer av Gud og urbildet på den troendes åndelige verdensbeherskelse i kallstroskap og lydighet; han er vår og hele verdens Herre og gudsrikets stifter. Slik blir Kristi guddom religiøst og etisk anskuelig og frelsesvirksom også i hans jordliv, ikke først i opphøyelsen. Derimot fremtvang lutherdommens fremhevelse av objektive predikater som allmakt, allvitenhet og allestedsnærværelse teorien om en ikke-bruk eller skjult bruk av de guddommelige egenskaper, hvorved Kristi guddom ifølge R. faktisk ble gjort ugyldig for Jesu jordiske liv og gjerning. R.s sterkt etisk bestemte kristologi føyer seg naturlig inn i hans kristendomssyn overhodet og står fremfor alt i en klar sammenheng med hans lære om Guds rike. Hovedverker: Das Evangelium Mar- 350