lemskapet på barnedåp, lar seg lett bevege til å slappe kirketukten for å bevare rommeligheten og ser det endog som et ideal likesom Noas ark å romme både rene og urene dyr. Typen »s.» er basert på et annet ideal: det rene samfunn, bestående av virkelig troende medlemmer som også moralsk holder màl. Den er eksklusiv av natur. Idealet er formulert av Owen, Oxford-universitetets independentiske visekansler under Cromwell: »Bare de som viser seg å være gjenfødte eller hellige personer, bør regnes som medlemmer av synlige kirker». Et samfunn av denne type baserer ikke medlemskapet på barnedåpen, men ofte på voksendäåp etter en prøvetid, eller på en annen form for markering av frivillig tilslutning, f.eks. høytidelig bekjennelse til den »pakt» som menighetslemmene har inngått med hverandre ved samfunnets stiftelse; begrepet »pakt» (covenant) har spilt en stor rolle, særlig i disse samfunns eldre historie. Frivillig tilslutning og akseptering fra menighetens side er de springende punkter. Troeltsch kalte derfor de to typer også for »anstalt-kirker» og »frivillighetskirker». Viktig er den rett som menigheten i de senere har til å prøve sine medlemmer, både ved opptagelsen og senere. Kirketukten spiller en stor rolle, idet det gjelder å holde samfunnet rent ved utelukkelse av uverdige. S.-fromheten er alltid ikke-sakram ental vekkelsesfromhet. Likesom dåpen i første rekke eller utelukkende blir bekjennelseshandling, blir også nattverden vesentlig en bekjennelseshandling hvor de troende brødre og søstre bryter brødet sammen i lydighet mot Jesu befaling og til hans minne. Samfunnsfølelsen kan være sterk, men tanken om en objektiv nådevirkning av sakramentet avvises eller kommer sterkt ìi bakgrunnen. Samfunn som kvekerne* og Frelsesarméen* har endog avskaffet enhver sakramentforvaltning. Embetet forsvinner; menighetens forstandere og tillitsmen får ikke sin myndighet gjennom ordinasjon av dertil autoriserte embetsinnehavere, men fra menigheten selv. Det alminnelige prestedømme forstås slik at i prinsippet, og ofte også i prak- 517 SEKULARISERING sis, kan hvert menighetslem forkynne og forvalte sakramentene. Avgjørelser på menighetens vegne treffes ved demokratiske avstemninger, idet alle har like myndighet. Webers distinksjon ble opptatt av E. Troeltsch, som i sin »Soziallehren der christlichen Kirchen und Gruppen» (1908) appliserte den pà et stort kirkehistorisk materiale. Den har siden spilt en stor rolle i moderne kirkehistorieskrivning og religionssosiologi og har bidradd sterkt til en rettferdigere forståelse av mange fenomener i kirkehistorien som man tidligere bedømte ut fra en snever teologisk oppfatning som kjetteri eller læredivergenser, uten forståelse for det anderledes orienterte samfunnsideal som har ført til kirkesplittelser og nye samfunnsdannelser. S.-dannelser forekom leilighetsvis i oldtiden og middelalderen (f. eks. Novatians skisma), men tilhører særlig den moderne tid. De første s. i den nyere kirkehistorie er anabaptistenes* samfunns-dannelser på reformasjonstiden. Ellers tilhører s.-dannelsene næsten utelukkende den reformerte og engelsktalende verden og skylder puritanismen* sin opprinnelse: kongregasjonalismen*, baptismen*, kvekerne* og samfunn oppstått med de moderne helliggjørelsesbevegelser som basis, viktigst pinsevennene*. Metodismen* representerer en mellomtype mellom kirke og s. Forøvrig viser disse samfunns historie at det er vanskelig å bevare denne samfunnstype ren gjennom flere generasjoner, idet de da rekruteres også gjennom fødsel, ikke bare ved frivillig tilslutning. For kristendommens samfunnsmessige virkning i moderne tid har s. spilt en stor rolle, idet det moderne demokratis kristne røtter for en stor del går gjennom dem. Litt.: M. Weber, Gesammelte Aufsätze zur Religionssoziologie 1 (Tübingen 1920); E. Troeltsch, Gesammelte Schriften 1 (Tübingen 1912); E. Molland, Kirke, sekt, forening (i Norsk teol. tidsskr. 1953); J. S. Flynn, The influence of puritanism on the political and religious thought of the English (London 1920); R. B. Perry, Puritanism and democracy (New York 1944). E.M. SEKULARISERING (av lat. saeculum, eg. människoålder, sekel, och därefter i överförd 518