surrogat (1926); P. Scheurlen, Die Sekten der Gegenwart und neue Weltanschauungsbilde (4 ed. Stuttgart 1930; utf. äldre litt.); Nordiska spiritualistkonferensen (Viggbyholm 1949); Ch. S. Braden, These also believe (New York 1950); M. Colinon, Faux prophètes et sectes d'aujourd’ hui (Paris 1953); H. Davies, Christian deviations (London 1954); art. S. i Enciclopedia cattolica (Rom 1953) och 20th century encyclopedia of religious knowledge (New York 1955). Jfr äv. litt. under Ockultism och Teosofi. E. B—r C.-M. E. STAND, se Hustavlan. STAT OG KIRKE. 1. Historisk. Kirkehistorien oppviser eksempler på alle de tenkbare holdninger fra statens side overfor kristendommen: fiendskap, indifferentisme uten velvilje, velvillig nøytralitet, favorisering, eksklusiv priviligering. Disse holdninger gir seg uttrykk i lovgivning og avgjørelser som vedrører kirkens forkynnelse, kultus, den religiøse oppdragelse, kirkens styreform og endog kirkelige disiplinær- og lærespørsmāål. De to hovedtyper av den organisatoriske ordning av forholdet stat og kirke er frikirken*, økonomisk og administrativt uavhengig av staten, og statskirken*, økonomisk underholdt av staten og administrert av statsorganer. I antikken vokste den oldkatolske kirke fram som frikirke. Fra Romerstatens side var den prinsipielt gjenstand for toleranse inntil 200-talet, om enn i praksis ofte utsatt for lokal forfølgelse. En skjerpelse kom med Septimius Severus’ edikt 202 som bela konversjon til kristendommen med dødsstraff. Statsmaktens kristendomsfiendtlighet kom til full utfoldelse i de riksomfattende forfølgelser under Decius (249—251), Valerian (258—260) og Diokletian (303—313). I årene 311—313 kom det radikale omslag i Romerstatens forhold til kirken. Galerius’ edikt 311 gjorde kristendommen til »tillatt religion» (religio licita) på betingelse av at de kristne viste lojalitet mot keiseren og mot rikets orden. Etter en ny kortvarig forfølgelse i Østen utstedte Konstantin* i februar 313 et edikt i Milano som for hele riket tilsa kristendommen full paritet med de andre kulter. All kirkens eiendom som 657 STAT OG KIRKE var blitt konfiskert under forfølgelsen, skulle tilbakebringes eller erstattes. Steget fra den fulle toleranse til favorisering av kristendommen kom meget raskt, allerede gjennom Konstantins lovgivning i de følgende år. I tiden før Konstantin hadde indrekirkelige spørsmål vært avgjort uten innblanding fra statens side. Klerikere ble valgt av hierarki og menigheter; disiplinær- og lærespørsmål ble avgjort av det lokale hierarki og av synoder. Den konstantinske æra medførte store forandringer også i kirkens selvbestemmelsesrett og avgjørelsen av de kirkelige stridsspørsmål. Allerede i 313 mätte Konstantin i anledning av et skisma i Karthago avgjøre hvilken av de to kirker var den legitime kristne kirke. Den arianske strid medførte at keiseren gang på gang måtte gripe inn i avgjørelsen av lærespørsmål og faktisk treffe avgjørelsene. Statskirken fremtrer med all tydelighet allerede i 325 da Konstantin sammenkalte, åpnet og i realiteten også i stor utstrekning ledet kirkemøtet i Nikæa. Også de 6 etterfølgende store kirkemøter (se Konsil) som er blitt anerkjent av Østens og Vestens kirker som »økumeniske synoder», er i virkeligheten utslag av statskirkelighet. De ble sammenkalt av keiserne. I regelen ble de ledet av keiserlige kommissærer, eller forhandlet i deres nærvær, og beslutningene ble sanksjonert av keiserne og publisert av dem. Alle parter fant den nye tingenes orden ganske naturlig. En prinsipiell adskillelse av keiserens og biskopenes kompetansesfære kommer dog til uttrykk, under päåberopelse av Matt. 22:21, hos biskop Hosius i et brev till Constantius: »Gud har gitt deg kongedømmet, men oss har han betrodd kirkens saker.» Denne dualistiske oppfatning slår hos A mbrosius* over i en underordning av staten under kirken. Hans teori er at den kristne keiser skal adlyde biskopen som Guds representant i saker som har en religiøs eller moralsk aspekt. Med stor personlig myndighet satte han denne oppfatning igjennom overfor keiser Theodosius i spørsmålet om å vise toleranse mot det døende hedenskap 658