STAT OG KIRKE og jødedommen, og ved å la keiseren utstå offentlig kirkebot etter en massakre i Thessalonica 390 som han hadde beordret. I Vesten ble kirkens relative selvstendighet og i en viss forstand overordning lenket sammen med Roms primat. Det ble da også en romersk biskop, Gelasius I, som i 494 gav den klassiske formulering for Vestkirkens oppfatning: Verden styres etter Guds vilje av to former for myndighet, prestens hellige autoritet og kongsmakten. Kongen er i religiøse spørsmål underordnet presten, og presten skal i verdslige ting adlyde kongen. Men prestens embete har den største vekt, for han skal en gang for Guds domstol avgi regnskap også for konger. I Østen hendte det leilighetsvis at kirkens menn gav uttrykk for en dualistisk betraktning av stat og kirke. Men den byzantinske tradisjon ble hevdelsen av den fullstendige harmoni med den kristne keiser som begges overhode, såkalt cæsaro papism e, fullt utfoldet under Justinian. Sammensmeltningen av stat og kirke gikk i arv til alle de ortodokse nasjonalkirker og har preget deres historie. Religionstvang for undersåttene hørte ikke med til oldtidens statskirke. Langt ned i sen-antikken møter vi eksempler på at endog høye embetsmenn kunne være hedninger. En ny begynnelse i forholdet stat og kirke kom i middelalderen gjennom kristningen av de germanske og slaviske folk. Denne foregikk i form av massebevegelser under ledelse av stammefyrster, og under anvendelse av tvang. Kongen ble naturlig nasjonalkirkens overhode, og biskopene hans embetsmenn. De verdslige lover forbød hedenskap, og staten straffet forgåelser mot kirkens forskrifter. Middelalderen kjente problemet stat og kirke som et problem om kompetanseforholdet innenfor kristenheten mellom imperium, d.e. keisermakt eller kongsmakt, og sacerdotium, prestedømmet, representert i de enkelte landskirker av biskopene og i universalkirken av pavedømmet. Det var underordningen under statsmakten som de gregorianske kirkepolitikere fra Gregor VII 659 (1073—1085) av kjempet imot, under slagordet »kirkens frihet» (libertas ecclesiæ). Striden gjaldt i første rekke bispevalgene, dernæst også privilegier for geistligheten, derunder kirkelige domstolers rett til å dømme i kirkelige saker (privilegium fori). Gregor VII hevdet at paven som innehaver av den åndelige makt kunne avsette keisere, og at han selv ikke kunne dømmes av noen jordisk dommer. Idealet ble virkeliggjort under Innocens III (1198—1216). Men da Bonifatius VIII i 1302 formulerte programmet i dets mest tilspissede form (begge sverd er kirkens eiendom; det verdslige føres av kongen etter prestens vilje og med hans tillatelse), var de tider forbi da idealet kunne realiseres. Mot denne teori stod fra høymiddelalderen av en annen som hevdet at kongen hadde mottatt sitt sverd direkte fra Gud eller fra Kristus som verdens herre, og kun var ansvarlig for den himmelske dommer. Banebrytende for en ny tid ble Marsilius av Padova. I »Defensor pacis» (1324) hevdet han de verdslige myndigheters uavhengighet av kirken, fyrstens rett til å utnevne og føre oppsyn med klerikere, og de verdslige domstolers overhøyhet. I samsvar med disse teorier vokste det i middelalderens siste århundrer framen nasjonalkirkelighet med sterk kongelig innflytelse over kirken i utnevnelser og jurisdiksjon, særlig i England (Statute of Præmunire 1353) og Frankrike (den pragmatiske sanksjon 1438, konkordatet 1516). Reformasjonen ble både i Tyskland, Sveits, England, Skottland og Norden gjennemført ved et samvirke av reformatorpersonligheter, folkebevegelser og statlige myndigheter. Bare svermeriske bevegelser som gjendøperne mätte av indre og ytre grunner unnvære statsmaktens støtte. Overalt hvor reformasjonen ble seierrik, skyldtes seiren at landets øvrighet var blitt reformatorisk. Overalt, unntagen hvor reformasjonskirkene var forfulgte minoriteter som i Frankrike og Polen, var resultatet statskirker. Systemet gav seg helt av seg selv. Det var selvsagt at øvrigheten var en kristen øvrighet som mätte ta religionsspørsmäålene i sin 660