hånd. Fyrsten var » kirkens fremste medlem » (præcipuum membrum ecclesiæ) med særlig forpliktelse til å overvåke at »lovens begge tavler» ble overholdt av undersåttene (custodia utriusque tabulæ), altså med ansvar både for folkets rette gudsdyrkelse og for dets moral. å 1600-tallet finner vi statskirken i dens klassiske skikkelse i alle europeiske land. Overalt var det en selvfølge at øvrigheten i egenskap av kristen øvrighet skulle håndheve og beskytte, om fornødent med tvangsmidler, en bestemt kristendomsform. I de protestantiske land var det også selvfølgelig at det var kongen som utnevnte biskoper og ofte også prester. Like naturlig var det at statsmyndigheter gav lover for kirken. I England var det fra reformasjonen av Parlamentet som vedtok kirkelover. I andre land ble de gitt i form av kongelige forordninger. Det var overalt forutsatt at landsherren og landets lovgivning stod i den rette religions tjeneste — det var bare oppfatningen av hvilken religion var den rette som var forskjellig. I de katolske land var tvangen ikke mindre enn i de evangeliske. Men her var det vanskeligere å gjøre administrasjonen av kirkesaker til et statsanliggende. Forsøk på å innføre et større mål av statskirkelig styre i Frankrike i det 17. årh. (gallikanismen*) og i Østerrike i det 18. årh. (josefinismen) ble fruktesløse. Fra den franske revolusjon av er forholdet mellom stat og kirke overalt blitt radikalt forandret, fordi forutsetningene for det gamle system ikke lenger foreligger noe sted. Utviklingen har i de fleste land gått i retning av adskillelse av stat og kirke, og i de land hvor statskirkesystemet ikke er blitt avskaffet, er det blitt sterkt modifisert. Religiøse minoriteter som de engelske independenter og baptister hadde ved sin standhaftighet i trengsler kjempet religionsfrihetens sak fram til seier, og ved den engelske revolusjon 1689 oppnådde de fri offentlig religionsutøvelse for protestantiske dissentere. Opplysningsånden i det 18. årh. bante vei for de religiøse minoriteters rett til fri religionsutøvelse i hele Vest-Europa, 661 STAT OG KIRKE langsomt og gradvis anerkjent. Samtidig ble statsidéen sekularisert. Statens formål ble i det 19. og 20. årh. mer og mer begrenset til å gjelde folkets timelige velferd (salus publica). Kirken ble samtidig i stigende grad oppfattet som korporasjon, en sammenslutning av mennesker med et religiøst formål. Frankrike var det land hvor den sekulære stat først viste sitt ansikt. Etter revolusjonen gjenopprettet Napoleon den katolske kirke som statskirke ved sitt konkordat med paven i 1801, men på premisser som var meget forskjellige fra 1600-tallets: »Den franske republikks regjering erkjenner at den katolske, apostoliske og romerske religion er religionen til det store flertall av franskmenn.» Derfor vil den innrømme kirken visse rettigheter. Staten er religiøst indifferent, men inngår en overenskomst med kirken. Karakteristisk nok ble kort etter både den protestantiske kirke og den jødiske synagoge anerkjent på samme mäåteë. De tre statskirker ble økonomisk underholdt av staten og måtte til gjengjeld finne seg i kontroll av sin lovgivning og sine tjenere. En lang og innbitt kamp mellom antiklerikale politikere og den katolske kirke om skolens sekularisering førte i 1905 til fullstendig adskillelse av stat og kirke, gjennomført av de antiklerikale under pavens protest. I Amerika var den konfesjonelle splittethet blant kolonisatorene ugunstig for bibeholdelse av statskirkesystemet, og sammen med opplysningsånden bevirket dette forhold at forbundsstaten i sin konstitusjon av 1787 avviste enhver statskirke for sitt vedkommende. Enkeltstatene kunne derimot ha statskirke, og noen av dem fortsatte å ha det i noen årtier, dog uten noe moment av religionstvang. Den siste stat hvor stat og kirke ble skilt, var Massachusetts i 1833. Den amerikanske stat forbinder i praksis sin religiøse indifferentisme med en velvillig holdning til alle religiøse samfunn. I land med reformerte tradisjoner som Sveits og Skottland brakte det 19. årh. frikirkedannelser som skyldtes kirkemenns misnøye med de statskirkelige bänd. Frikirkedannelsene i Sveits ble forholdsvis små (Pays de Vaud 1847, Genève 1848, Neu- 662