STAT OG KIRKE châtel 1873). I Skottland var det derimot 2/5 av statskirkens prester som i 1843 nedla sine embeter og konstituerte seg som den skotske frikirke, fulgt av sine menigheter. Denne ble i 1929 gjenforenet med nasjonalkirken, som i mellomtiden hadde fått innført selvstyre og menighetens rett til prestevalg, hvorved anstøtsstenen for frikirkemennene var blitt fjernet. I England ble alle rester av religionstvang avskaffet i løpet av det 19. årh. Samtidig fortsatte kirkestyret å være statskirkelig. Monarken er kirkens overhode, førsteministeren utnevner biskoper, og Parlamentet gir kirkelover. Menighetsråd for enkeltmenighetene og et kirkemøte for hele kirken (Church Assembly) ble innført 1919, men har i lovgivningsspørsmål bare rådgivende myndighet. I Tyskland var der 28 evangeliske landskirker med statskirkelig styre. I flere av dem ble det i løpet av det 19. årh. innenfor denne ramme innført synodalforfatning med rådgivende og delvis bestemmende organer. Weimar-konstitusjonen 1919 ville prinsipielt skille stat og kirke. Men konfesjonell religionsundervisning i skolene ble beholdt, og likeså de teologiske fakulteter ved universitetene. Landskirkene beholdt de gamle konsistorier, samtidig som synodene i den nye situasjon fikk langt større betydning. I Russland nød den ortodokse kirke eksklusiv priviligering fra statens side og hadde en ekstremt statskirkelig forfatning inntil 1917. Ved revolusjonen ble stat og kirke skilt, og den ortodokse kirke ble en forfulgt frikirke med mange martyrer. Fra 1941 av er statens holdning til kirken i praksis blitt betydelig velvilligere. Mens forholdet stat og kirke således i flere land er kommet tilbake til før-konstantinske tilstander, har utviklingen i Norden i det 19. og 20. årh. foregått i samme spor som i England. Lovgivningen har i alle de nordiske land sikret dissentere, herunder også personer som ikke vil være medlemmer av noe kirkesamfunn, et stadig større mål av rettigheter (se Religionsfrihet). Karakteristisk for utviklingen i statskirkene er også fremveksten av de mange frivillige kriste- 663 lige virksomheter (hedningemisjon, indremisjon, ungdomsarbeid o.s.v.), uavhengig av det embetsmessige apparat. Derimot er kirkens styreform overalt forblitt den statskirkelige, med statsoverhodet som kirkens overhode; biskoper og i stor utstrekning prester utnevnes av ham, likesom liturgiske forskrifter gis av ham (unntatt i Finnland); lover vedrørende kirken gis av nasjonalforsamlingen. Systemet er blitt oppmyket ved innførelsen av kirkelige organer som kirkemøte (Sverige, Finnland), bispemøte og menighetsråd med rådgivende og i visse saker besluttende myndighet. Se også Frikyrka, Konkordat, Kyrkoförfattning, Religionsfrihet, Statskyrka og art. om de enkelte land. Litt.: E. Troeltsch, Die Soziallehren der christlichen Kirchen und Gruppen (Tübingen 1912); H. Hjärne, Stat och kyrka (Sthm 1912); H. Lietzmann, Die Anfänge des Problems Kirche und Staat (Sitzungsberichte d. Preuss. Akad. d. Wiss. 1938); dens., Das Problem Staat und Kirche im weströmischen Reich (Abhandl. d. Preuss. Akad. d. Wiss. 1940, Phil.-hist. KI. 11); S. LŁ. Greenslade, Church and state from Constantine to Theodosius (London 1954; fortrinlig); R. W. and A. J. Carlyle, A history of mediæval political theory 1—4 (Edinburgh 1903—36; hovedverk); E. Eichmann, Kirche und Staat 1—2 (Paderborn 1912—14; kildesamling til middelalderen); E. Hirsch, Staat und Kirche im 19. und 20. Jahrhundert (Göttingen 1929); Z. Giacometti, Quellen zur Geschichte der Trennung von Staat und Kirche (Tübingen 1926); Church and state, Report of the Archbishops’ commission 1—2 (London 1935); A. W. Johnson, Separation of Church and state in the United States (Minneapolis 1948); G. J. Ebers, Staat und Kirche im neuen Deutschland (München 1930); J. Nørregaard, Stat och kyrka i Europa under tiden mellan världskrigen (Sthm 1948; bibliografi); E. Molland, Statskirke og Jesu Kristi kirke (Oslo 1954). Se også under Kyrkoförfattning og under de enkelte land. E. M. 2. Principiellt. Förhållandet mellan stat och kyrka kan gestaltas på en mångfald olika sätt. I det extrema statskyrkodömet betraktas kyrkan såsom »statens organ för religiös verksamhet» i analogi med postverket eller »Statens Järnvägar». Som motsats till ett sådant statskyrkoväsen kunde man 664