sx vin6v) eller den varme ånde (TvEŇLa). Denne ild er fornuft (Xóyo.) og Gud (Zeus). Urilden bærer alle kvaliteter i seg, og av den fremgår de fire elementer: den synlige og fortærende ild, luft, vann og jord. Hele kosmos er én levende, guddommelig organisme. Guddommen sørger som forsyn (npóvoix) for verden som er dens legeme. Som manifestasjon av guddommen er verden god, alle onder er bare tilsynelatende. Med bestemte mellomrom vender verden tilbake til ilden i den store verdensbrann (êxnúpwoiç). Utviklingsforløpet mellom to verdensbranner gjentar seg hver gang til minste detalj, en ubrytelig skjebne (sipappévĄ) hersker. Det er derfor mulig å forutsi fremtiden. Som Guds liv er verdens liy det mest fornuftige og det beste og kan derfor ikke endres. Menneskets sjel er en del av den guddommelige ild-substans eller fornuft. Når mennesket lever etter fornuften, handler det samtidig etter Guds lov (vóuo;) Og i overensstemmelse med sin egen innerste natur (ĠpoXÀoyovuévws T% ús: Úv). Á la driftene ràde fører til et unaturlig liv. Driftene kan undertrykkes, da sjelen er enhetlig og fornuften er dens innerste prinsipp. Affekter (naty) er sykelige tilstander hos fornuften, affektløshet, apati (&xáðesax), bør derfor etterstrebes. Rettferdighet, måtehold, tapperhet og alle andre dyder er uttrykksformer for fornuften. Mennesket er av naturen et samfunnsvesen, dermed også ved et fornuftshud forpliktet til samfunnsliv. Bare dyden (&peTh) gjør oss lykkelige, dyden er det eneste gode, mangel på dyd det eneste onde. Alle andre ting er i siste instans likegyldige for vår lykke, er adiafora. Selv livet er et adiaforon, selvmord er tillatt under visse omstendigheter, f. eks. når en sykdom svekker vår fornuft og gjør oss moralsk udyktige. Den vise (ô csopó.) har alle dyder, for dydene er bundet sammen på en slik måte at hvis man mangler én dyd, mangler man ogsa de andre: rettferdighet er f.eks. utenkelig uten måtehold. Man er altså enten helt igjennom vis eller helt igjennom slett, en dåre (paŭXos, pwpós). . b) I den midtre Stoa (2. og 1. årh. f.Kr.) er Panaitios og Poseidonios de 693 STOISISMEN fremste filosofer. Romeren Cicero er i sine etiske anskuelser sterkt påvirket av Panaitios. I denne periode mildnes rigorismen i den gamle Stoas etikk, og flere læresetninger opptas fra andre skoler. Menneskets sjel anses med Platon ikke lenger som enhetlig; mot vår fornuft (Xóyog) står en ufornuftig del av sjelen (&ìàoyov), affektene kan derfor ikke helt undertrykkes, bare beherskes. »Den vise» betraktes nærmest som en teoretisk abstraksjon, i praksis har vi alltid å gjøre med mennesker på vei mot visdommen (xpoxórntovtes), men ikke fullstendig delaktige i den. Panaitios stilte seg etter akademikeren Karneades’ kritikk av s. tvilende overfor mange læresetninger i den gamle Stoa som verdensbrannen og muligheten for å forutsi fremtiden. Poseidonios holdt fast ved disse læresetninger, hevdet med Platon sjelens udødelighet og utbygget og begrunnet den gamle stoiske tanke om kosmos som en levende organisme. c) De viktigste filosofer i den senere Stoa (romersk keisertid) er Seneca, Epiktetos og keiser Marcus Aurelius. Det praktisk orienterte romerske intellekt lar i denne periode etikken tre sterkt i forgrunnen, mens den teoretiske utbygning av læren stagnerer. Et viktig trekk ved den senere s. er dens religiøse karakter. Mens teologien tidligere vesentlig hadde hatt en teoretisk eller etisk interesse, ble nå det personlige forhold mellom mennesket og Gud fremhevet. Vi bør elske våre medmennesker, være barmhjertige og tilgi deres feil, for vi er alle barn av samme far. Litt.: H. v. Arnim, Stoicorum veterum fragmenta 1—4 (Leipzig 1903—24); E. Zeller, Die Philosophie der Griechen (Leipzig 1909; 3,1, 27 ff.); S. Überweg—K. Praechter, Die Philosophie des Altertums (12. ed. Berlin 1926; s. 410 ff. og s. 475 ff.); M. Pohlenz, Die Stoa 1—2 (Göttingen 1948—49). Se forøvrig bibliografi hos O. Gigon, Antike Philosophie (Bern 1948; s. 36 ff.). | K. K. 2. S. og kristendom ble stundom i antikken av kristne følt som beslektede. Et vitnesbyrd herom har vi i brevvekslingen mellom Seneca og apostelen Paulus, et falsum fra 4. årh. Derimot gir Epiktets og Mark Aurels 694