SYKEHUSPRESTER I Norge er kvinneforening (k.), det alminnelige navn på s. for filantropiske formål. Også i Norge er k. en frukt av den filantropiske bevegelse i begynnelsen av 1800-tallet. Størst betydning har k. innen hedningemisjonen. Den første kjendte k. er stiftet i Trondheim 1826 for Baselermisjonen, men gikk like efter over til å arbeide for fattige barn. Fra 1828 kjennes k. for Eugeniastiftelsen i Christiania. I 1839—40 stifter H. C. Knudsen en del k. Men utgangspunktet for k.-bevegelsen er den k. fru Gustava Kielland stiftet i Lyngdal prestegård 13/7 1844 og hendes skildring av den i »Maanedsskrift for Missionsvenner» 1845. K.-bevegelsen begynte en menneskealder før den alminnelige kvinnesaksbevegelse. Den vakte derfor betenkeligheter. Bispinne Gislesen nedla 1853 den k. hun hadde stiftet året før og oppfordret til å arbeide hjemme de samme dager som k. før. I 1864 diskuteteres k. i »Luthersk Kirketidende». Idag hører k. til de bærende krefter i misjonsarbeidet. Fra først av var misjonsbøssen — i bruk fra 1820-årene ay — og misjonskartet — første utg. 1846 — fast utstyr i Kk., uttrykk for offerviljen og utsynet. Gjennem skriftlesning og bønn skapte k. et kristelig miljø, lesning av misjonsblader og bøker ga kulturskapende kunnskap om fremmede folk og forhold, det ansvar de påla medlemmene ga øvelse i å tre frem og lede andre og virket frigjørende. Allerede fra 1850-årene av gikk den skikk å sende arbeidene til misjonsmarken av bruk, og de omsattes i penger ved salg, auksjon eller senere basarer. Efter siste statistikk 1951 er ca. halvdelen av alle misjonsforeninger k., i alt 7.911, derav for Det norske Misjonsselskap 4.888, Norsk Luthersk Misjonssamband 1.253, Santalmisjonen 746 och Israelsmisjonen 360. Hertil kommer for Sjømannsmisjonen vel 3.000, dessuten Indremisjonsforeninger og foreninger som arbeider for menighetspleie, kirkebyggning, kirkeutsmykning o.s.v. og for en rekke filantropiske formål. Litt.: Maanedsskrift for missionsvenner, nov. 1845; Henriette Gislesen, Den kvindelige virksomhed for missionen (Christiania 1853); Luthersk kirketidende 1864; E. Danbolt, Når ble 767 Lyngdal kvinneforening stiftet? (i Luthersk kirketidende 1940, nr. 18 og 25); T. B. Ekeland, Sæden som bar hundre fold (Stavanger 1940); Clara Th. Ebbell, På frammarsj. Bolette Gjør, misjonsvennen (Oslo 1946). De enkelte selskapers jubileumsskrifter og blader. Statistikk: Norsk håndbok for misjon 1951. E. D—t SYKEHUSPRESTER. Det moderne sykehusvesen har i dette århundre gjennomgått en rivende utvikling. Denne vil sikkert fortsette i takt med det økende folketall, økonomiske fremskritt og medisinsk ekspansjon. De fleste syke i den siviliserte del av verden kommer idag på sykehus, og de fleste dør på sykehus. Dette gjør spørsmålet om den geistlige betjening av sykehusenes pasienter høyaktuelt. Mens det på små sykehus må være menighetens prest som holder andakt og øver sjelesorg*, vil dette på større sykehus være vanskelig. Pasientene kommer her fra mange menigheter som delvis kan være langt borte. Det vanlige er da at en prest har tjeneste på sykehuset i bistilling. Men skal sjelesorgen på et større sykehus kunne bli effektiv, bør sykehuset — etter manges mening — ha sin egen prest som er spesialutdannet for oppgaven. Blant sykepleiere og leger er det for tiden en voksende forståelse for verdien av en effektiv sjelesorg overfor pasienter av alle kategorier. Sterke retninger innen moderne psykologi hevder som kjent at det religiøse liv har den største betydning for personlighetens vekst. De særegne forhold på et sykehus forutsetter dog at lege og prest samarbeider. Behovsanalyser som er foretatt i Sverige og Norge i de senere år, viser at en stor majoritet av pasientene gir uttrykk for ønske om hyppigere andakt og større mulighet til personlige sjelesørgeriske samtaler. Ved siden av det klart uttalte behov må man regne med at mange har et latent behov og fortrengte ønsker om sanering av sitt religiøse forhold. S.s oppgaver vil være å forrette gudstjenester og andakter for pasientene. Da mange av disse ikke er mobile og således ikke kan komme til det kapell som alle større sykehus bør ha, må presten dessuten ha andak- 768