ter rundt på avdelingene. Videre kommer samtalene (de kontaktskapende og de direkte sjelesørgeriske). Et kontor der slike samtaler kan føres uforstyrret, hører med til de elementære forutsetninger for s.s virke. Kontoret bør være utstyrt med tanke på skriftemål og altergang, som forøvrig ofte vil måtte finne sted på sykestuen når pasientens tilstand hindrer transport. S. vil ha kirkebokføring over fødte (hvis det er fødeavdeling) og døde. Han bør da disponere kontorhjelp til skrivearbeidet. Han vil ofte få i oppdrag å forrette dåp, men da dette er en menighetshandling, bør han råde til at den utsettes til moren kommer hjem (bortsett fra nøddåp). Presten på sykehus vil ofte få i oppdrag å forrette ved sørgeandakter når en avdød skal hentes av familien. Han vil måtte regulere den frivillige religiøse virksomhet som sangkor og lege forkynnere tilbyr. Overfor de pårørende kan hans bistand bli påkrevd. Blant betjeningen vil han ha en miljøkapende oppgave, undervise ved event. sykepleieskole, delta i kirkelig aktivitet blant funksjonærene og selv ta initiativ til samlinger for den enhet som sykehuspersonalet utgjør. Om det moderne sykehusvesen har gjort saken aktuell, er dog s.s tjeneste ikke ny. I kirken har man alltid holdt frem at de syke måtte bli betjent såvel åndelig som legemlig. I den eldste kirke var regelmessig deltagelse i nattverden et tegn på fullverdig medlemskap i kirken. Derfor måtte kommunionen omfatte også de syke som ikke var til stede i forsamlingen. Elementene ble bragt dem i hjemmene av diakoner etter gudstjenesten. I middelalderen fikk kirken reist en mengde hospitaler og leprosorier, også i de nordiske land. Til en slik anstalt hørte både et kapell og egen kapellan. Ved reformasjonen ble disse anstalter reorganisert. Prestestillingen ble opprettholdt ved de større hospitalene. I krisetider er imidlertid stillingene blitt inndratt etter hvert, bortsett fra hospitalspresteembedene i Bergen og Trondheim. Da diakonien* ved midten av 19.årh. hadde sitt store gjennombrudd og grunnla den moderne sykepleie, fikk prestetjenesten ved sykehusene sin fornyelse. De kirkelige hos- 25 769 SYMBOLFORPLIGTELSE pitaler har alltid hatt en prest som forstander. Ved siden av det administrative arbeid har han vært sjelesørger for pasienter og betjening. Prester som betjener offentlige sykehus i bistilling eller som heltidsansatt har alltid kunnet hente ideer og inspirasjon fra de diakonale sykehus. I Sverige er det kun to heltidsansatte sykehusprester (lasarettspastorer) i Lund og Borås foruten diakonisseanstaltenes forstandere og assisterende prester. Alle andre sykehus betjenes av prester som bisyssel. En omfattende utredning av en komité nedsatt av Kungl. Maj:t ble fremlagt i 1949. Den har ennå ikke resultert i noen reform. I Danmark er det for tiden tre heltidsansatte sykehusprester (bl.a. Rigshospitalet, København). Ellers er situasjonen som i Sverige. En rekke samarbeidsutvalg for prester og leger er karakteristisk for Danmark etter krigen. Også på Island er det et slikt utvalg (siden 1953) som er tenkt å skulle bidra til å gjøre prestene bedre skikket til sjelesorg blant syke, enten de er i hjemmet eller på hospital. I Finnland har en rekke menigheter gått sammen om å lønne et par heltidsansatte s. i Helsingfors og én i Åbo. Det forsterkte biskopsmøte oppnevnte 1953 en komité, som skulle arbeide med å få en mer effektiv geistlig betjening av sykehusene. I Norge er det 13 heltidsansatte s. ved offentlige sykehus. En departemental komité ble oppnevnt i 1954 for at utrede spørsmålet om mulige forandringer i prestetjenesten ved sykehusene. Litt.: J. O. Andersen, art. Sygekommunion (i Kirkeleksikon for Norden, Khvn 1929); Betänkande med förslag till ordnande av den andliga vården vid sjukhusen (Sthm 1949); Report of the religious work in protestant hospitals, compiled by H. P. Schultz—A. G. Hahn (Indiana 1945); A priest's work in hospital. A handbook for hospital chaplains and other of the clergy who visit hospitals, ed. by J. Gordon Cox (London 1955). H. Chr. M. SYMBOLFORPLIGTELSE. Ved s. forstås i almindelighed den lydighedsforpligtelse over for de kirkelige bekendelsesskrifter, som en kirkes præster påtager sig ved tiltrædelsen af deres embede (se Prästlöfte). En sådan 770