SYMBOLIKK hadde en felles arv fra oldkirken som var betydeligere enn. læreforskjellene. Han gav faget den oppgave også å undersøke og fastslå det som er felles for kirkesamfunnene. Med opplysningstidens interesse for historisk bibelforskning og kirkehistorie på bekostning av dogmatikken kom en ny betraktning av læredivergensene. S. ble historisk og komparativ. Karakteristisk er titelen på J. G. Planck’s »Abriss einer historischen und vergleichenden Darstellung unserer verschiedenen christlichen Hauptparteien» (1796). En ytterligere utvidelse av synskretsen skyldes Philipp Marheineke (d. 1846), som pekte på det saklig utilfredsstillende i all tidligere s. med dens ensidige interesse for lærespørsmål. Et kirkesamfunns egenart er ikke tilfredsstillende beskrevet ved at man har fremstilt dets lære. Man må også kjenne dets forfatning, kultus og fromhetsliv og den organiske sammenheng mellom alle disse livsytringer. Hans betraktning ble for alvor gjennomført av F. Kattenbusch, som også fant navnet s. utilfredsstillende og innførte »Confessionskunde» (bd. 1, 1892; var alt som utkom). De fleste fremstillinger har siden vært på denne linje; men det har heller ikke manglet behandlinger fra et mere dogmatisk synspunkt som oppfatter den interkonfesjonelle diskusjon som s.s Oppgave. Banebrytende for diskusjonen mellom katolisisme og protestantisme ble verker av J. A. Moehler (1832; kat.) og K. v. Hase (1862; prot.). Rent historisk s. representeres av F. Loofs (»Symbolik» 1902) og H. Mulert (»Konfessionskunde», 2. ed. 1937). En dogmatisk preget s. representeres av W. Walther (»Lehrbuch der S.» 1924; luthersk), W. Niesel (»Das Evangelium und die Kirchen» 1953; reformert) og K. Algermissen (»Konfessionskunde», 6. ed. 1950; katolsk; 5. ed. 1940 var overveiende historisk-deskriptiv). I den engelsktalende verden finnes fortrinlige monografier til de oldkirkelige symboler* og til de enkelte kirkesamfunn, men 0gså sammenfattende verker av historisk-deskriptiv type av C. A. Briggs (»Theological Symbolics» 1914), A. Stewart (»Creeds and Churches» 1916) og J.L. Neve (»Churches 775 and Sects», 2. ed. 1944; forf. amerikansk lutheraner). I den franske litteratur finnes ingen sammenfattende fremstilling, men fra Bossuet av (» Variations des églises protestantes» 1688), og ganske særlig i de siste årtier, en rekke betydelige bidrag til den interkonfesjonelle diskusjon. Viktigst er her fra katolsk side verker av M.-J. Congar (»Chrétiens désunis» 1937, » Vraie et fausse réforme» 1950). I Norden finnes foruten H.N. Clausens klassiske »Catholicismens og Protestantismens Kirkeforfatning, Lære og Ritus» (1825) og K. H.G. von Schéele, »Teologisk symbolik» (1877—79) også moderne håndbøker av O. Bensow (»Lärobok i s.», 3. ed. Sthm 1933), N. M. Plum (»S.», 2. ed. Khvn 1931) og E. Molland (»Konfesjonskunnskap», Oslo 1953; historisk), fremstillinger av delområder av faget (viktigst M. Neiiendam, »Frikirker og sekter», 3. ed. Khvn 1948) og bidrag av teologisk art til den interkonfesjonelle diskusjon (K.E. Skydsgaard, »Ja og nej», Khvn 1953; svensk övers. »Katolicism och protestantism», Lund 1954). En ny periode i fagets historie er kommet med den økumeniske bevegelse i vårt århundre, som både har fremkalt et stort behov for eksakt og forstående kunnskap om kirkesamfunnene og nye muligheter for interkonfesjonelle kontakter. En rekke av Faith and Orders publikasjoner er betydningsfulle bidrag til s., idet de inneholder sammenlignende konfesjonskunnskap og interkonfesjonelle drøftelser av emner som »The doctrine of grace» (1932), » The ministry and the sacraments» (1937), »Die Kirche Jesu Christi und das Wort Gottes» (1937), »Ways of worship» (1951), » The nature of the Church» (1952) eller »Intercommunion» (1952). Litt.: Utførlig bibliografi i E. Mollands ovennevnte bok. Videre: F. E. Mayer, The religious bodies of America (Saint Louis 1954); Quellen zur Konfessionskunde (Lüneburg 1954 ff.; hittil 5 hefter); F. Blanke, Kirchen und Sekten (Zürich 1955; populær). Videre litt. under Evangeliskkatolsk og Protestantisme E. M. Liturgiskt. I efterapostolisk tid blevo symbolerna eller sinnebilderna (se Kristelige sindbilleder), d. v. s. de tecken och bil- 776