— P norm eller den rette vei (loven i videste forstand), 2) s. er brudd mot personsamfunnet, i forhold til Gud og til mennesker. Disse to sider av s. holdes sammen ipaktens begrep. Den oppstilte norm er den som gjelder i pakten, og pakten er det som danner grunnlaget for samfunnet mellom folket og Gud og mellom folkefellene. S. er i förste rekke s. mot Gud, paktens og livets herre (2. Sam. 12:13; Hos. 8: 1; Jes. 59: 2; Ps. 51: 6), men det ligger i det som er sagt at en også kan synde mot mennesker (1. Mos. 31:36, 41:9; Dom. 11:27). En annen fölge av utgangspunktet er at s. også omfatter de rent juridiske forgåelser og derfor også er et rettslig begrep (5. Mos. 19: 15 ff. 21:22). At s. medförer skyld er selvsagt. Skyldmomentet er medtenkt særlig i uttrykkene »misgjerning» og »ugudelighet». S. henger ved mennesket etter handlingen (Hes. 33: 10; Ps. 7: 17). Man bærer den med seg eller på seg (1. Mos. 4:13; Ps. 38:5). Den mä derfor »bort-taes» (2. Mos. 34:7; Ps. 32:5). Med skyld fölger straff og ulykke (1. Mos. 9:5 f.; 2. Mos. 34:7; Hes. 18: 20). S. er alminnelig utbredt, og alle mennesker er syndige (Job. 14:4; Ps. 14:2 f., 130:3, 143: 2). Noen lære om et s.-forderv finner vi ikke, og derfor regnes også ofte med en relativ s.-frihet (Job 33:9; Ps. 18:24, 15: 2 ff.). Andre steder foreligger en dyp kjensle av menneskets eller folkets naturlige hang til å synde (Ps. 51:7, 90:8; 1. Mos. 8: 21, videre Hos. 12:4; Jer. 6:7, 13:23; Hes. 23). Tolkningen av fortellingen om s.-fallet (1. Mos. 3) er omstridt, men den må som den nå står forståes som mellomakten mellom urtilstanden, der mennesket var godt og uskyldig, og den alminnelige syndighet som resulterte i syndfloden og som heller ikke etter syndfloden bedret seg. Etter s.-fallet ligger s. mennesket i blodet (1. Mos. 6:5, 12, 8: 21). S. og skyld kan oppheves ved s.-b e k jennelse (3. Mos. 5:5, 16:21; Ps. 32:5; Jes. 63: 7—64: 11; Neh. 9; Dan. 9), soning (offer) (3. Mos. 4:13 ff., 17:11; Jes. 53:10) og tilgivelse (2. Mos. 34:7; 4. Mos. 14: 18; Ps. 32: 5). Profetene advarer mot en me- 785 SYND OG SKYLD kanisk oppfatning av sonofferet (Jes. 22: 14). Viktig er at tilgivelsen etter hvert ble oppfattet som en general-s.-tilgivelse som skulle inntre i eskatologisk tid (Jer. 31:33 f., 33:8; Jes. 1:18, 43:25, 44: 22). Jödedommen utmerker seg ved en prinsipielt optimistisk oppfatning av menneskets evne til å nedkjempe s., ved lovens hjelp. S.-driften oppfattes som hörende til menneskets medskapte utstyr (»den onde drift»). S.-begrepet er kasuistisk orientert, svarende til den kasuistiske forståelse av loven. Litt.: J. Pedersen, Israel 1—2 (2. ed. Khvn 1934; s. 320 ff.); S. Mowinckel, Offersang og sangoffer (Oslo 1951; s. 210 ff., 250, 260 ff.); J. Köberle, Sünde und Gnade im religiösen Leben des Volkes Israel (München 1905); W. Staerk, Sünde und Gnade nach der Vorstellung des alten Judentums, besonders der Dichter der sogenannten Busspsalmen (Tübingen 1905); F. Bennewitz, Die Sünde im alten Israel (Leipzig 1907); J. Hempel, Sünde und Offenbarung nach alttestamentlicher und neutestamentlicher Anschauung (Zeitschr. f. syst. Theol. 10, 1933); W. Eichrodt, Theologie des A. T. 3 (Leipzig 1939; s. 81 ff.); O. Proksch, Theologie des A. T. (Gütersloh 1950; s. 632 ff.). Jödedommen: G. F. Moore, Judaism 1 (Cambridge 1932; s. 460 ff.); J. Bonsirven, Le judaïsme palestinien 2 (Paris 1934; s. 81 ff); E. Sjöberg, Gott und die Sünder im palästinischen Judentum (Stuttgart—Berlin 1938). Med stort ettertrykk skiller i evangeliene Jesus s.s begrep ut fra det juridisk-borgerlige område og löser seg dermed på dette punkt både fra G. T. og jödedommen. Klart kommer dette til syne i bergprekenen i hans utlegning av budene, se særlig Matt. 5: 22—26, der han harsellerer over jödenes juridiske betraktning av s. Også for Jesus er s. et relasjonsbegrep, nemlig brudd på samfunnet med nesten (Matt. 5: 22 ff.). Jesus kan derfor tale om å synde mot mennesker, ja det er vesentlig for ham at denne tanke fastholdes (Matt. 5:23 f., 6: 12, 18: 21, 28). Men rammen er hos ham ikke det juridisk-borgerlige område, men det privat-personlige möte mellom menneskene i livets daglige og naturgitte forhold, f. eks. mötet mellom »bror» og »bror», mann og kvinne, kolleger o.s.v. (Matt. 18:21, 5:27 ff., 18: 28; Luk. 10:31). I disse relasjoner skjerper 786