SYND OG SKYLD nå Jesus s.s realitet inntil det utålelige, således at til og med det »indre» eller tilsynelatende »uskyldige» brudd på personsamfunnet blir trukket fram i lyset og dömt (Matt. 5:22, 27 f., 12:836 f.). Allikevel er s. for Jesus i förste rekke en relasjon til Gud. Mennesket har en »sjel» eller et »liv» i absolutt forstand, som kan vinnes eller mistes (Matt. 16: 25 f.). Å miste denne sjel er å sette seg i en uendelig gjeld eller skyld (jfr. »lösemiddel» eller »vederlag», Matt. 16:26). S.s alvor ligger altså i fortapelsens mulighet (Luk. 15: 21, 24), jfr. særlig ordet om bespottelse av den Hellige Ånd, som gjör mennesket »skyldig i en evig s.» (Mark. 3:29). Denne s. står i nær sammenheng med den bevisste og overlagte avvisning av Jesus som Guds representant (jfr. Joh. 8: 21, 24, 9: 41, 16: 8 f.). S:s realitet henger altså sammen med menneskets ansvar for sin bestemmelse til Gud som dets livs Gud. Dette svarer til at Jesus langt sterkere enn både G.T. og jödedommen gjör skylden til det primære ved s. Han bruker det vanlige ordet for s. (¢puaptia o.s.v.) (Matt. 9:6; Mark. 3:28 f.; Matt. 18: 21; Luk. 15:21), men han kaller like gjerne s. for skyld (dpsiAnpa 0.58s. v., švoxoç), således i Fader vår (i Matt.-formen, 6:12), jfr. »skyldner» (Luk. 13:4), »skyldig» (Mark. 3:29; Matt. 5:22). Denne uttrykksmåte beror nok delvis på jödisk språkbruk, men det er samtidig tydelig at Jesus bevisst framstiller menneskets forhold til Gud som et gjeldel. skyldforhold. Gjelden er uendelig (Matt. 18: 24 ff.), og der finnes derfor bare to muligheter: enten at Gud ettergir den (Matt. 18: 27) eller at mennesket ender i gjeldsfengsel, d.e. helvete (Matt. 18:34, 5:25 f.; Luk. 12:58 f.). S. er ifölge Jesus ikke bare en rekke onde enkelthandlinger. De enkelte syndige gjerninger kommer fra et ondt hjerte (Matt. 15: 18 f.). Dermed setter Jesus s. i relasjon til mennesket som en sluttet helhet som enten kan være ond eller god (jfr. Joh. 8: 34). Jesu oppfatning av s. er altså orientert ut fra individets personlige relasjon til Gud som skapningens herre som krever det helt, samt dets naturgitte relasjon til nesten. Kon- 787 sekvent skiller han derfor den rituelle urenhet ut fra s.s begrep (Matt. 15: 18 f.). Helt på gammeltestamentlig grunn står Jesus derimot når han regner med s.-tilgivelse på grunnlag av soning eller offer (Matt. 26:28), likeså når han tar opp tanken om en general-s.-tilgivelse. Denne skal skje i kraft av hans egen sonende hengivelse i döden (Matt. 26:28; jfr. Joh. 1:29), men er også knyttet til hans personlige fullmakt som Guds representant (Matt. 9: 6). Jesu veldige intensivering av s.-begrepet förer til en öket bevissthet om s., og det var også hensikten. Bevisst kaller Jesus på dem som vet om sin s., vet at de er syndere (Luk. 18:13, 15:1, 7, 10, 5:8; Matt. 9:10, 13, 11:19). Fölgen av Jesu lære om s. var at i def övrige N.T. fölgende hovedtanker ble bestemmende for s.s begrep: 1. Der er i Jesus tilveiebrakt en generalsyndstilgivelse, hvilket er innholdet i det kristne budskap (Luk. 24:47; Ap.Gj. 2:38, 5:31, 10:43, 13:38; Rom. 4:7 fí.; 2. Kor. 5:19, Ef. 1:7; Kol 1:14, 2: 13; Hebr. 8: 12, 10: 17 f.; 1. Joh. 1:9). Grunnlaget er Jesu offerdöd (Rom. 3:25; 1. Kor. 15:3; 2. Kor. 5:21; Kol. 2: 14; Hebr. 9: 26, 28, 10: 12; 1. Petr. 2: 24; 1. Joh. 1: 7, 4: 10). 2. Betoningen av en prinsipiell syn dserkjennelse. Særlig hos Paulus finner vi denne tanke (Rom. 3:19 f., 7:7 ff.); Gal. 2: 16). S. blir stor (Rom. 5: 20, 7: 13). 3. S. som herskende makt. Jesus hadde gjort dette synspunkt gjeldende for individets vedkommende, Paulus utbygger det ved sin lære om s. og kjöttet. S. blir en selvstendig makt, som bor i mennesket, men som menneskets vilje (selv når den er god) er makteslös mot (Rom. 7:17 ff.). Mennesket er »solgt under s.» (Rom. 7: 14). S.s sete er kjöttet" (Rom. 7:14, 18, 8:3), d.e. menneskets medfödte gudfiendtlige natur (Rom. 8:7). Paulus oppfatter også s. som en makt i frelseshistorien (Rom. 5:21; Gal. 3: 22). Mot s.s makt er loven makteslös, ja denne gjör s. bare verre og större (Rom. 8:3, 7:8; Gal. 3: 19; 1. Kor. 15:56). Bare Gud maktet å »fordömme», d. e. gjöre opp med s., nemlig ved Kristi soningsdöd (Rom. 8: 3; 2. Kor. 788