SØNDAG oftest betegnelsen dies dominica eller bare dominica: »Herrens dag». Mange av de romerske, planetariske ukenavn ble siden opptatt av de germanske og angelsaksiske folkeslag, som holdt fast på dem også etter at de var blitt kristne. Derimot ble »Herrens dag» den vanlige terminologi i den romerske (dominica) og i den greske (xvpiaxÀ úuépa) kirke. Dette navn finner vi allerede i N. T. (Åp. 1:10), hvor imidlertid betegnelsen »den første dag i uken» er hyppigere (1. Kor. 16:2; Ap.Gj. 20: 7). Den uttrykkelige identifikasjon av Herrens dag og Den første dag ìi uken finner vi ca. 150, men alt taler for at dette i virkeligheten har vært tilfelle også i 1. årh. Jesus selv helligholdt den 7de dag i uken, sabbaten (Luk. 4:16; Matt. 24: 20), og de øvrige jødiske fester (Mark. 14:12 o. fl. st.). Når den første dag i uken ble de kristnes spesielle høytidsdag og gudstjenestedag, skyldes det uten tvil at dette var den dag da Jesus stod opp fra de døde — slik også en enstemmig tradisjon bevitner det (Matt. 28: 1; Mark. 16:2; o.s. v.). Helt fra begynnelsen var s. således en gledesdag, da man ikke fikk faste og heller ikke be i knelende stilling. Derimot var det tillatt å arbeide på s. — dog helst ikke slik at man ble forhindret fra å ta del i gudstjenesten. I de tre første århundrer er det intet som tyder på at man har betraktet s. som den kristne parallell til den jødiske sabbat*. Men i 321 utferdiget keiser Konstantin den store de to første lover om s.- hvilen — noe som skulle få stor betydning for synet på s. Her ble det nemlig foreskrevet at »solens ærverdige dag» skulle være hviledag; ingen militærøvelser kunne da finne sted og heller ikke rettsforhandlinger, dersom de ikke angikk frigivelse av slaver. Landbruksarbeidet var dog tillatt inntil keiser Leo I’s lov om s. år 469, og få år tidligere (425) var likeledes teater og sirkusleker blitt forbudt på denne dag. Hermed var den utvikling i full gang som førte til at vi omkring 800 finner en fullstendig identifikasjon av sabbat og s. Denne oppfatning av s. var rådende gjennom hele middelalderen, da helligdagsfreden ble utvidet til å omfatte også en lang rekke andre gudstjeneste- 823 dager. S.s karakter av sabbat fremheves ennu i de romersk-katolske katekismer. Derimot betød reformasjonen til å begynne med en tilbakevenden til det urkristne syn med konsentrasjon om gudstjenesten og et friere syn på de ytre observanser. Imidlertid begynte sabbatstanken snart å gjøre seg gjeldende også innenfor de protestantiske kirker — ikke minst på reformert område, og ennu idag er det en merkbar forskjell mellom enkelte av disse land og flere av de lutherske. Ikke minst i En g- 1and er reglene om helligdagsfreden strenge; de bygger i stor utstrekning på forskrifter fra 1600- og 1700-tallet. Et lovforslag om visse lempninger heri var oppe i parlamentet i 1953, men ble forkastet. Også i Norden ble det i eldre tid utferdiget mange bestemmelser for å verne om s.-hvilen og s.-freden, ì første rekke den offentlige gudstjeneste og da især høymessen om formiddagen. Og enkelte av disse gamle forskrifter har ennu lovs kraft. Ikke minst gjelder dette om Norge, hvor en høyesterettsdom i 1914 slo fast at viktige avsnitt av »sabbatsforordningen» (12. mars 1735) fremdeles stod ved makt. Ellers er s.- og helligdagsfreden i dag regulert særlig ved arbeidervernloven (19. juni 1936) med senere tilleggslover. I det hele finnes det nu ganske klare regler for arbeids- og fornøyelseslivet, mens det har vært noe mer svevende for visse grener av sports- og idrettsutøvelsen. Hovedregelen er imidlertid at stevner o.l. først skal begynne »etter høymessetid» — hvilket nu gjerne vil si kl. 13. I Danmark er helligdagsfreden regulert ved lov av 7. april 1936. Her er bestemmelsene om idrettsøvelser o.1. mer rommelige enn når det gjelder offentlige forlystelser. I praksis blir også reglene om helligdagsfreden håndhevet med lemfeldighet. I Finnland fastslår forordningen av 8. april 1938 at på de alminnelige s. gjelder helligdagsfreden til kl. 12. middag. Straffeloven av 1889 fastsetter også at det er en skjerpende omstendighet om en forbrytelse blir begått i sabbatstiden, d.v.s. mellom kl. 6 morgen og 6 aften på s. (»sabbatsbrott»). Denne regel gjelder fremdeles, mens mani Sverige i 1948 opphevet en lignende 824