nistisk fase i hans utvikling, preget av misnøye med den katolske kirkes miidhet i disiplinærspørsmäål. I 213 kom hans åpne brudd med kirken, som han nå håner for dens slapphet og dens mangel på vilje til å akseptere den nye profeti. Merkverdig nok kom han tross sin utfordrende opptreden overfor statsmyndighetene ikke til å lide martyrdøden. Etter ca. 220 forsvinner hans spor, men vi vet at han innen sin død også brøt med montanistene og grunnla en egen sekt, kalt tertullianister, som eksisterte helt til Augustins tid. 2. Verker. Alle T.s verker er apologetiske og polemiske av innhold, skrevet med stilistisk mesterskap og dialektisk ferdighet. Forfatterskapet innledes i 197 med »Åd nationes» (Til hedningene) og »Apologeticum», apologier overfor hedenskapet. Saklig nærstående er » Til Scapula» (212), et åpent brev til Afrikas prokonsul, en ivrig kristenforfølger. En annen rekke skrifter, de antiheretiske, innledes med » De praescriptione haereticorum» (ca. 200), hvor alle kjetterier i et juridisk-dialektisk resonnement avvises under ett. »Mot Marcion» (5 bøker), »Mot Valentinianerne», »Om Kristi kjød» og »Om oppstandelsen» (begge rettet mot doketismen) er viktige for heresienes historie. Betydningsfulle for den kirkelige læreutvikling er »Mot Praxeas» (en monarkianer), »Om dåpen» og »Om sjelen». Praktiske, særlig disiplinære, spørsmål hadde T. behandlet allerede i »Til martyrene» (197) og i skrifter fremkalt av hans virksomhet som kateket: »Om skuespill», »Om bønnen», »Om boten», »Om kvinnenes pynt», og i » Til min hustru» (om ekteskapet, skrevet i form av et testament til hustruen). Problemer av denne art er emnene for hans skrifter fra den halvmontanistiske og montanistiske periode: »Om jomfruenes slør» (hvor han forlanger at ugifte kvinner skal gå tett tildekket), »Om kransen» (lovtale over en soldat som hadde nektet å gå med den reglementerte blomsterkrans ved en fest), »Om flukt under forfølgelse» (forkastes av T.) og »Om ærbarheten» (et beskt angrep på Kallists botsedikt), vel det siste av T.s skrifter (ca. 220). 3. Lære og innflytelse. Det er forunderlig at 873 TERTULLIAN næsten alle denne skismatikers skrifter er blitt bevart. Men ettertiden kunne ikke annet enn beundre T.s litterære geni. »Hos T. priser vi geniet, men fordømmer kjetteriet» (Hieronymus). Dessuten beveget den vesterlandske teologi seg både i trinitetslæren og i kristologien i de spor som T. hadde trukket opp. Han innførte kategoriene persona og substantia i drøftelsen av disse spørsmål og skapte pregnante formler: una substantia, tres personae om triniteten, foruten den språklige nyskapelse frinitas. Helt på linje med den senere ortodoksi er han ikke, for han har en tendens til å underordne Ånden og Sønnen under Faderen (»subordinationisme», »abgestufte Trinität») og til å oppfatte triniteten ikke som Guds væreform i og for seg, men som en væreform fremkalt av skapelsens og frelsesverkets behov, såkalt »økonomisk» trinitetslære (oeconomia = frelsesordning).I den inkarnerte Kristus lærer T. at der er to »substanser» (substantiae), den guddommelige og den menneskelige, som er forenet i en persona, ikke ved en sammenblanding, men slik at Kristus er virkelig Gud og virkelig menneske. Her foregriper han den greske kirkes læreutvikling i 4. og 5. århundre (se Kristologi). Banebrytende for dogmedannelsen ble også T.s innførelse av begrepet »arvesynd», sammen med en energisk hevdelse av viljefriheten og av menneskets mulighet for å erverve »fortjenester» (merita). Litt.: Den beste utgave av T.s verker er i Corpus Christianorum. Ser. Lat. 1—2 (Turnhout 1954). Fremstillingene av den oldkirkelige litteraturhistorie, særlig O. Bardenhewer, Geschichte der altkirchlichen Literatur 2 (2. ed. Freiburg i. Br. 1914) og P. de Labriolle, Histoire de la littérature latine chrétienne (2. ed. Paris 1924), og av dogmehistorien. A. Hauck, Tertullians Leben und Schriften (Erlangen 1877); P. Monceauzx, Histoire littéraire de l'Afrique chrétienne 1 (Paris 1901); A. d'Alès, La théologie de Tertullien (Paris 1905); E. Löfstedt, Tertullians Apologeticum textkritisch untersucht (Lund 1915); dens., Zur Sprache Tertullians (Lund 1920); G. Thörnell, Studia Tertullianea 1—4 (Uppsala 1918—26; filologiske undersøkelser); E. R. E. Roberts, The theology of Tertullian (London 1924); G. L. Prestige, God in patristic thought (London 1936); B. Axelson, Das Prioritätsproblem Tertullian Minucius Felix (Lund 1941); B. Skard, Karta- 874