SEGE TID sikk (=naturfilosofi), kap. 10—14, bestemmer Aristoteles t. som bevegelsens tall (prus, pétpov) med hensyn til før og senere, men tallet står i relasjon til den tellende. På lignende måte reflekterer Augustin i 11. bok om Confessiones, kap. 12—28, over t. både som den skapte verdens eksistensform og som funksjon ay menneskets »anima» med dens erindring, oppmerksomhet og forventning. Den objektive t., som måles etter periodiske bevegelser i den intersubjektive erfaringsverden (se Tideräkning), angår både naturfilosofi og historiefilosofi. Naturfilosofien støter på spørsmål om determinasjon i t. (kausalitet, finalitet, teleologi), om spontanitet og frihet, om muligheten og grensene for forutberegning i t. o.s.v. I vårt århundre har problemet om en a bsolutt t., det vil si et felles innordningssystem for alle fenomener i t., fått ny aktualitet gjennom Einsteins relativitetsteori. Ifølge denne finnes det ingen absolutt t. og ingen absolutt samtidighet, idet all måling av t. og avstand er bestemt av relasjonssystemer hvorav intet absolutt kan foretrekkes. T. og rom er ikke vesensforskjellige, men hører sammen i en firdimensjonal virkelighet. På dette grunnlag har også diskusjoner om t.s endelighet eller uendelighet fått ny aktualitet. Felles problemer for naturfilosofi og historiefilosofi er t.s irreversibilitet og formen for t.-prosessen: cyklisk, rytmisk eller lineær. Cyklisk er det indiske bilde av t. (Karmas hjul) og overhodet den naturmytologiske t.-oppfatning (fruktbarhetsreligioner). En historisk-kronologisk interesse (Babylon, Egypt, Israel) disponerer snarere for en rytmisk forestillingsform, og når eskatologi* kommer til (persisk, jødisk, kristelig), ligger den lineære form nær. Utviklingslæren overfører det historisk-lineære bildet til naturen, eventuelt kombinert med det cykliske (Nietzsches tanke om »der ewige Wiederkehr», også Spencer). Rytmisk er den greske og romerske tanken om skiftende t.-aldre og — i moderne form — Spenglers lære om kulturformenes individualitet, kulturutviklingens skjebnebestemte 891 irreversibilitet i t. og kulturfasenes strukturelle samtidighet. Metafysisk-ontologisk. I uskarpe overganger føres tanken videre til forsøk på å utgrunne t.s vesen og betydning for det eksisterendes væremàåte. Slike forsøk kan ta et subjektivt utgangspunkt (Bergson, Heidegger) eller et objektivt (Platon o.s.v.). Bergson setter en dualisme mellom den objektive, målbare t. (temps-longeur) og den »virkelige», subjektivt opplevde femps-inventeur eller durée réelle, som er elementet for livets og åndens umiddelbare utfoldelse og alene uttrykker t.s vesen. I tilknytning til Husserls fenomenologisk-ontologiske bestemmelse av t. som det eksisterendes konkrete »Zeitlichkeit» karakteriserer Heidegger den menneskelige eksistensform i t. etter dens ontologiske struktur som Sorge. Dermed menes en fremadrettet, foregripende eksistens, alltid »forut for seg selv» (Sich-vorweg-sein), men samtidig allerede »kastet inn» i verden (Schon-sein), alltid allerede skyldig, men i frihetens angst kalt til »egentlighet» (se Eksistensialisme, Eksistentialfilosofi). Et objektivt utgangspunkt for sin ontologiske bestemmelse av t. tok Platon med sin oppfatning av t. som det bevegede bilde av den tidløse evighet* (Timaios 37 f.). T. er ikke en bestemmelse ved væren, men ved vorden og karakteriseres ikke — som evigheten — ved enhet, men ved tall. T. er blitt til med verden og vil eventuelt forgå med den. Tanken om en ontologisk motsetning mellom t. og evighet går igjen hos Aristoteles og siden i skolastikken og videre. Den spiller en rolle hos Kant og med en karakteristisk omdannelse hos Hegel, for hvem bevegelsen i t. betyr enheten av væren og ikke-væren i det absolutte begreps dialektiske selvutfoldelse. 3. Teologisk. Grensen mellom filosofisk og teologisk behandling av t. er uskarp og den gjensidige påvirkning sterk. Det er liten forskjell på Platons og Augustins bestemmelse av t.s tilblivelse sammen med verdens skapelse, og Aristoteles’ definisjon går uforandret igjen hos Albert og Thomas. Motsetningen mellom evigheten som sant værende, ubeveget tidløshet og t. som bevegelse 892