cause of conscience (1644); John Milton, Areopagitica (1644); John Locke, Epistola de tolerantia (1685, eng. overs. 1689); Voltaire, Traité sur la tolérance (1763). Se i øvrigt E. Troeltsch, Die Soziallehren der christlichen Kirchen und Gruppen (Tübingen 1912); Hj. Holmquist, Den religiösa toleransens historia (Uppsala 1917); dens., art. Tolerance i Kirkeleksikon for Norden, bd 4 (Khvn 1929; med ret fyldige litteraturhenvisninger); F. Ruffini, Religious liberty (London 1912); R. Niebuhr, The nature and destiny of man: a Christian interpretation 1—2 (London 1941—43; især 2, s. 228 ff.); H. Kraemer, The Christian message in a non-Christian world (London 1938; især s. 200 ff.; sv. overs. Kristendomens budskap i en icke-kristen värld, Sthm 1940); J. Lecler, Histoire de la tolérance au siècle de la réforme 1—2 (Paris 1955); de fleste større lærebøger i kristelig etik. Ang. katolsk opfattelse se f. eks. John J. Wynne, The great encyclical letters of pope Leo XIII (New York 1903); J.A. Ryan—F. J. Boland, Catholic principles of politics (New York 1940); forskellige værker af J. Maritain, f. eks. Humanisme intégral (Paris 1936), Questions de conscience (Paris 1938) og Christianity and democracy (New York 1947); J. Pohle, art. Toleration, Religious i Catholic encyclopedia, bd 14 (New York 1912). N.H.S. TOLSTOY, Lev (Leo) Nikolajevitsj, russisk dikter, filosofisk o. religiøs forfatter, f. 9. sept. 1828, d. 20. nov. 1910. Tilhørte gammel adel både på fars- og morssiden. Hans diktning har tatt farve av det aristokratiske godseiermiljø med dets tradisjoner og interesser. Hans dagbok (fr. overs. Journal intime) fra tidlige år forteller om et religiøst beveget sinn, han ber flittig og streber efter å fullkommengjøre sin karakter. Som dikter er han like fra først av den klare og skarpe, usvikelige iakttager og realist. Han frastøtes av romantikken, men føler seg fengslet av foregående århundres diktere, lærer av Sterne, elsker og beundrer Rousseau. Som offiser kommer han til Krim og deltar i kampene om Sevastopol, herfra skriver han noen mesterlige skisser, som gjør hans navn kjent over hele Russland. I de følgende år bor han snart i Petersburg, snart på sitt gods Jasnaja Poljana i guvernementet Tula, reiser til utlandet, blir utilfreds med sin litterære virksomhet, kaster sig over studiet av pedagogikk, går i gang med en skole for bonde- 921 TOLSTOY Leo Tolstoy. Fotografi fra 1906. barn, gifter seg (1862) med en lægedatter fra Moskva, Sofia Bers, lever som patriark ute på sitt gods, efterhånden far for en stor barneflokk. Og nu vender han tilbake til litteraturen, modnet og fullrustet. Hans mektige historiske roman »Krig og fred» (1863 — 69), som er blitt sammenlignet med »lIliaden», skildrer i uforlignelige kolossalbilder det russiske liv i dets forskjellige faser under Napoleonskrigene. I et tillegg utvikler han sin historiefilosofi og går dristig løs på viljefrihetens problem. Den senere pacifist lærer her at »krig er for det frie menneske lydighet under Guds lov, om enn den vanskeligste lydighet». I hans efterfølgende store sosiale samtidsroman »Anna Karenina» (1873—76), diskuteres ekteskapet, som T. anser for uoppløselig. Tross voksende berømmelse, rikdom og privatlivets lykke vokste også T.s indre uro. Han var i disse år kommet under sterk innflytelse av Schopenhauers pessimisme, og tidens materialistiske tenkning hadde uthulet hans tro. I Levin i 922