TROELTSCH seende hör skapelsegärningen och frälsningsgärningen samman. Se även Tro. Litt.: BI. a.: M.B. Foster, The Christian doctrine of creation and the rise of modern natural science (i Mind, New ser. vol. 43, 1934); A. E. Taylor, art. Theism i Encyclopædia of religion and ethics 12 (Edinburgh 1921); dens., The vindication of religion (i Essays catholic and critical, 3 ed. London 1929); A. Farrer, Finite and infinite (London 1943); dens., The glass of vision (Glasgow 1948); D. Emmet, The nature of metaphysical thinking (London 1946); J. V. Langmead Casserley, The Christian in philosophy (London 1949); E. L. Mascall, Existence and analogy (London 1949); dens., He who is (2 ed. London 1954); E. Gilson, God and philosophy (6 ed. New Haven 1951); I. Hedenius, Tro och vetande (Sthm 1949); G. Brenning, Är kristendomen sann? (Uppsala 1952); R. Prenter, Filosofi og dogmatik (i Skabelse og genløsning, 2 ed. Khvn 1955). O. Hn TROELTSCH, Ernst (1865—1923), tysk teolog og kulturfilosof. T. er den betydeligste skikkelse innenfor nyprotestantismens* senere periode. Mer enn noen av sine samtidige preget han sin tids problemdebatt; med dette for øye har Barth talt om »die Ära Troeltsch». Helt fra først av var T. i sine studier opptatt av filosofiske og teologiske spørsmål. Bakgrunnen for hans problematikk er den sterkt naturvitenskapelig orienterte forskning i slutten av det 19. årh. Teologien tiltrakk ham særlig fordi den åpnet adgang til metafysikk og historiske problemer; her lå religionen i sentrum, og »religionsvitenskap var teologi». Teologiens tradisjonelle metode måtte bli gjenstand for sterk kritisk revisjon. Sin viktigste innsats som teolog utførte T. som professor i systematisk teologi i Heidelberg gjennom to årtier (1894—1914). Her foreleste han også (fra 1910) i filosofi. I denne tiden ble han den ledende tenker innen den radikale moderne teologi (»den religionshistoriske skoles systematiker»), ikke ved ett enkelt, betydelig gjennombruddsverk, men ved sine mange større eller mindre innlegg i tidens prinsippdiskusjoner. Hans mange, til dels fremragende arbeider om hi- 967 Ernst Troeltsch. storiske emner bidro også til å befeste denne posisjon. T. ble æresdoktor ved de tre humanistiske fakulteter. Idet T. oppga den rest av supranaturalisme som fremdeles preget Ritschls* teologi, ble kristendommen et historisk fenomen på linje med andre religioner: dens idé- og åndsinnhold måtte undersøkes ut fra den alminnelige historiske metodes prinsipper. Derved mistet kristendommen sin absolutthetskarakter; den var ifølge T. den hittil høyeste form for personlig religiøsitet (jfr. »Die Absolutheit des Christentums und die Religionsgeschichte», 1902, 3. ed. 1929). I flere bidrag drøftet T. systematisk-teologiske metodespørsmål og risset opp programmet for en religionshistorisk orientert teologi (se særlig: Gesammelte Schriften, bd. II 1913, 2. ed. 1922). — For T. var teologien dels en religionsfilosofisk, dels en historisk vitenskap. Religionsfilosofiens oppgave var å bestemme religionens vesen, dens blivende strukturelementer og plass i åndslivets sammenheng (det religiøse apriori). Dogmatikken var en praktisk disiplin. Teologien 968