lig i germanernes historie, fulgte folket kongens religionsskifte. Fra Franker-riket ble det så misjonert i det nåværende T. blant alemanner, bayrere, thüringere og sachsere under de følgende merovinger, idet erobringstog og misjon gikk hånd i hånd. Av enda større betydning for T.s kristning ble den iro-keltiske misjon i 6. og 7. årh. Misjonærer utgått fra Irland og Skottland, historisk betydningsfullest Columbanus (d. 615), misjonerte i store deler av T., grunnla klostre (Luxeuil, St. Gallen) og utbredte irsk-skotske kirkeskikker. I 8. årh. gikk derpå en strøm av angelsaksiske misjonærer, nå med romerske kirkeskikker, fra England til T., kristianiserte hedenske områder og arbeidet for å knytte all kirkeorganisasjon til Rom. Den største var Bo nifatius (d. som martyr 754), senere hedret for sin misjonsinnsats og sin troskap mot Rom med navnet »T.s apostel». Fra 722 var han misjonsbiskop for T., fra 745 erkebiskop av Mainz. Det lyktes ham å kristianisere og kirkelig organisere Mellom-T. og Bayern. Under Karl den Store* (d. 814) ble misjon med våpenmakt resultatrik blant sachsere og frisere, og en misjon blant slaverne i Øst-T. påbegynt. Av største betydning for T.s historie ble hans keiserkroning 800, hvorved idéen om en fortsettelse av det romerske imperium ble kalt til live. Om tyskernes tilegnelse av den kristne tankeverden vitner det gammelsaksiske dikt »Heliand» fra 9. årh. Gjennom oppdelingen av Karl den Stores rike i 843 oppstod for første gang et egentlig T., løsrevet for godt fra Frankrike 911. Under Otto I (936—973) skjedde to forandringer som medførte at T. senere ble skueplassen for høymiddelalderens mest dramatiske og dyptgripende kamp mellom sacerdotium og regnum (se Middelalderen), idet den her ble kamp mellom pave og keiser. Otto gikk over til å gjøre biskoper og abbeder til kronvasaller med store len; da disse ikke kunne ha legitime arvinger, måtte deres len ved deres død tilfalle kronen, som så kunne sikre seg etterfølgernes lojalitet ved ny besettelse ay embetet. For å virke til- 981 TYSKLAND Domkirken i Mainz. Grundlagt 978. fredsstillende fra kongens synspunkt mätte ordningen praktiseres slik at kongen alltid hadde herredømmet over bispevalgene. Skjebnesvanger ble også Ottos erobring av Italia, som førte til at han 962 ble kronet i Rom til romersk keiser. Hermed var »Det hellige romerske rike av den tyske nasjon» opprettet, en politisk idé som i de følgende århundrer tvang de tyske konger til å etterstrebe herredømmet over Italia og derigjennom førte til de største konflikter mellom keiserdømme og pavedømme. Den store kamp begynte under Henrik IV (1056— 1106) med strid om investituren og nådde en foreløpig avslutning i det kompromisspregede konkordat i Worms 1122, for siden å blusse opp under Fredrik Barbarossa (1152 —90) og Fredrik II (1215—50). Hverken i ordensdannelser, teologi eller kirkelig kultur spilte T. noen ledende rolle før henimot middelalderens avslutning. Alle klosterordener ble overført til T., men bare et par mindre ridderordener innenfor munkevesenet er oppstått her, viktigst de tyske 982