aktivitet, betydelige personligheter (I. A. Möhler, d. 1838; erkebiskop Droste zu Vischering, d. 1845; I. v. Döllinger, d. 1890) og seierrik kamp for sine krav med hensyn til statens lovgivning, endog i det protestantiske land Preussen (»kulturkampen» i 1870- og 80-årene). Weimar-republikken av 1918 avskaffet statskirke. De evangeliske »Landeskirchen» fikk selvstyre, men der var fremdeles i stor utstrekning konfesjonell religionsundervisning i statens skoler, og de teologiske fakulteter ble beholdt ved universitetene. De 28 evangeliske landskirker dannet i 1921 en føderativ sammenslutning, »Der deutsche evangelische Kirchenbund». Med nasjonalsosialistenes maktovertagelse i 1933 inntrådte en ny situasjon. En evangelisk »rikskirke» skulle nå dannes ved sammenslutning av landskirkene, og her fikk det kirkepolitiske parti »Deutsche Christen» ledelsen, hvis program var å forene kristendom og nazisme ved å forkynne en »tysk kristendom». Dette kalte til live en opposisjonsbevegelse som konsoliderte seg i Bekjennelseskirken (se Bekendelseskirke). Denne gav seg selv en »foreløpig kirkeledelse» fra 1934 av og førte en ofte heroisk kamp for den evangeliske kristendom. Da kirkens bekjennelse dannet basis for motstanden, våknet herunder også den gamle motsetning mellom luthersk og reformert til nytt liv. Denkatolske kirke hadde i 1933 oppnådd et relativt gunstig konkordat, og med sin faste organisasjon og indre disiplin unngikk den fullstendig indre splittelser og kamper, men stod samlet overfor den nazistiske stat, først forsiktig avventende, siden i åpent fiendskap. Encyklikaen »Mit brennender Sorge», opplest fra prekestolene palmesøndag 1937, var en utvetydig krigserklæring fra pavens side. Kampen varte for begge kirkers vedkommende til krigens slutt i 1943. Litt.: Helhetsfremstilling er finnes fortrinsvis i form av tyske forfatteres fremstillinger av den generelle kirkehistorie, hvor T. får en bred plass. Viktigst er K. Müller, Kirchengeschichte 1:2, 2:1—2 (Freiburg i. Br. 1892— 1919; prot. hovedverk); Handbuch zur Kirchengeschichte hrsg. v. G. Krüger 2—4 (2. ed. Tü- 985 TYSKLAND Møde i Olympia-stadion ved den tyske evangeliske kirkedag i Berlin 1951. bingen 1929—31); F.X.v. Funk og K. Bihlmeyer, Kirchengeschichte 2—3 (8. ed. Paderborn 1930 —34; kat.); Kirchengeschichte hrsg. v. J. P. Kirsch (Freiburg i. Br. 1930—1949; stor fremstilling ay flere kat. forf., hittil 5 bd.). A. v. Schubert, Die Geschichte des deutschen Glaubens (Leipzig 1924); H. Schuster, Das Werden der Kirche. Eine Geschichte der Kirche auf deutschem Boden (2. ed. Berlin 1950). Tilenkelte tidsrom: A. Hauck, Kirchengeschichte Deutschlands 1—5 (4. ed. Leipzig 1906—20, går til 1347, hovedverk); K. Brandi, Deutsche Reformation und Gegenreformation (Leipzig 1927—30; hovedverk); J. Lortz, Die Reformation in Deutschland 1—2 (2. ed. Freiburg i. Br. 1940; kat., men med stor forståelse for reformasjonen); K. Aner, Das Luthervolk (Tübingen 1917); H. E. Weber, Reformation, Orthodoxien und Rationalismus 1:1—2, 2 (Gütersloh 1937—51); R. Seeberg, Die Kirche Deutschlands im 19. Jahrhundert (3. ed. Leipzig 1910); F. Schnabel, Deutsche Geschichte im 19. Jahrhundert, 4. Die religiösen Kräfte (Freiburg i. Br. 1937); H. Hermelink, Kirche im Kampf. Doku- 986