UNERTE KIRKER (2 ed. Berlin 1830—31; §§ 13, 46, 47); C. Stange, Naturgesetz und Wunderglaube (Leipzig 1914); Fr. Traub, Zur Wunderfrage (i Studien zur systemat. Theologie. Theodor v. Haering z. 70. Geburtstag, Tübingen 1918); C. Stavenhagen, Die Idee des religiösen Wunders (i Zeitschr. für Theologie und Kirche 1928); P. Häberlin, Das Wunderbare (2 ed. Zürich 1930); W. Künneth, Das Wunder als apologetisch-theologisches Problem (Gütersloh 1931); £. G. Gulin, Ihmeuskon asema Uudessa Testamentissa (i Teol. tidskr. 1941; obs. litt.-fört. s. 131); H. Thielicke, Das Wunder (i Theologie der Anfechtung, Tübingen 1949); E. Buess, Das antike Weltbild in der Bibel als theologisches Problem (i Theol. Zeitschr. 1952); Ph. H. Menoud, Wunder und Sakrament im N.T. (i Theol. Zeitschr. 1952); O. Tiililä, Systemaattinen teologia 1 (Helsingfors 1951; s. 223 ff.). L. P—aa UNERTE KIRKER er betegnelse for kirkesamfunn som er oppstått ved forening av to eller flere kirker av forskjellig konfesjon, med eller uten bevarelse av disses egenart i lære, kultus og forfatningsformer. Fra korstogene av har Rom forsøkt å vinne de orientalske kirker for en union, med vekslende hell. Mens man tidligere forsøkte å latinisere de unerte orientalere mest mulig, er Roms politikk særlig siden 1862 å la dem beholde sin kirkerettslige og liturgiske egenart. De forretter således sin messe etter orientalsk ritus og på folkespråket, utdeler nattverden sub utraque, har prester som lever i ekteskap og har langt strengere fasteforskrifter enn de romerske. Forutsetningen for union er at de har en etter romersk målestokk ortodoks trinitetslære, kristologi og sakramentslære, og at de anerkjenner pavens primat. Fra Roms side er det endog truffet foranstaltninger for å bevare deres orientalske egenart renest mulig. I Rom er der spesielle presteseminarer for u., og en egen kongregasjon for de orientalske kirker ble opprettet ved kurien i 1917. I alt utgjør de unerte orientalere 7—8 millioner. Den eldste u. er maronittene i Libanon-egnen, som til forskjell fra de andre syriske kirker hadde holdt trofast på den chalcedonensiske ortodoksi og i 1182 ble forenet med Rom. Denne kirke teller nå 300.000 medlemmer. Tallmessig betydeligst er de 1003 unerte fra den ortodokse kirke. I korrekt språkbruk er det bare disse som kalles »gresk-katolske», et navn som populært brukes om den ortodokse kirke. Av dem var det før siste krig 3,5 mill. i Polen (11 % av befolkningen), 1,4 mill. i Romania (7 % av folket) og et betydelig antall i Vest-Russland. De thomaskristne i India ble vunnet for en union i 1599, men de fleste brøt siden ut; en stor gruppe lot seg unere 1937, og deres tall utgjør nå 1 mill. På protestantisk grunn ble unionen av lutheranere og reformerte i Preussen betydningsfull. Den kom i stand i to etapper 1817 og 1830 etter påbud av Friedrich Wilhelm III. Unionen innebar innførelsen av en fellesprotestantisk agende, felles kirkelig administrasjon og nattverdfellesskap, mens derimot bekjennelsesgrunnlaget skulle være uforandret både for de lutherske og de reformerte menigheter. De strenge lutheranere i Schlesien brøt ut og dannet en liten frikirke i 1830. Ellers ble unionen alment akseptert og har gitt den preussiske »Landeskirche» en fellesprotestantisk, lite konfesjonspreget karakter. Eksemplet ble fulgt av de små stater Rheinpfalz, Hessen, Hanau, Fulda, Baden og Waldeck. Tilsammen teller de u. i Tyskland 24 mill. medlemmer. I Canada ble metodistkirken, kongregasjonalistkirken og den presbyterianske kirke i 1925 sammensmeltet til The United Church of Canada med (i 1941) 2,2 mill. medlemmer. En betydningsfull u. på misjonsmarken er The Church of South India, opprettet 1947 (se Sydindiens kyrka). Litt.: A. Fortescue, The uniate Eastern Churches (London 1923); R. Janin, Les églises orientales et les rites orientaux (3. ed. Paris 1926); C.de Clercq, Les églises unies d'Orient (Paris 1934); S. Gaselee, The Roman catholic communion (i Union of Christendom utg. av K. Mackenzie, London 1938); B. Sundkler, Church of South India. 'T'he movement towards union 1900—1947 (London 1954). E. M. UNGARN, se Ungern. UNGDOMENS RELIGIÖSA LIV. Den klassiska bilden av ungdomstiden i religionspsykologin är att i denna ålder ett radi- 1004