V. i den mening som pietismen har gitt ordet, kunne først opptre som kirkehistorisk fenomen etterat en viss sekularisering var inntrådt og etterat et fromhetsideal som krevde personlig avgjørelse og opplevelse var blitt levende gjennom puritanism een* i England og pietismen" på Kontinentet. Begge disse er å betrakte som de første store v.-bevegelser i moderne mening. Mens den pietistiske bevegelse stort sett artet seg som en indrekirkelig v., fantes det også grener av den med separatistisk tendens, viktigst herrnhutismen*. Fra pietismen av har en rekke v. gått gjennom de enkelte landskirker og konfesjonskirker. Her er særlig å nevne den m etodistiske* v.i England fra 1738 av, som begynte innenfor den anglikanske kirke, men dels p. gr. a. en separatistisk tendens i denne v. selv, dels p.gr. a. motstand fra presteskap og kirkeledelse, førte til en kirkesprengning. Denevangelikale v. i annen halvdel av århundret forblev derimot innenfor Church of England. En betydningsfull v. innenfor den reformerte kirke begynte i Skottland i 1790-årene og forplantet seg derfra til det franske Sveits og Frankrike. De nevnte v. i den engelsk-talende verden danner forutsetningen for det begynnende 19. årh.s bibelselskaps- og misjonsbevegelse, ì stor utstrekning preget av interkonfesjonelt samarbeid. Som en v. av ganske annet preg kan den anglikanske Oxfordbevegelse* betraktes, sterkt konfesjonell og sakramental. Amerikas kirkehistorie har i stor utstrekning fått sitt preg av de store v.-bevegelser som har gått på tvers av konfesjonsgrensene, begynnende med »the Great Awakening» fra 1734 av, med Jonathan Edwards og George Whitefield som de ledende personligheter. En ny v.-bølge av lignende art gikk over Amerika i 1790-årene. Nå utviklet det seg en egen v.-teknikk med flere dagers friluftsmøter (»camp-meetings»), pågående forkynnelse og appell til følelsene. Derpå fulgte stadig nye v. med noen årtiers, stundom noen års, mellomrom. I 1850-årene ble denne form for v. også forplantet til Europa gjennom »evangelisten» Charles G. Finney 36 1121 VEKKELSE (1792—1875) som to ganger besøkte Storbritannia (1848, 1858), etterfulgt av D. L. Moody (1837—99) og hans ledsager sangeren Ira D. Sankey (1840—1908), med langvarige opphold i Storbritannia. Disse v. er i sin tur forutsetning for misjonsvekkelse og for tilblivelsen av den kristne studenterbevegelse* (se også Mott). Av vesentlig annen karakter er den ekstatiske pinsebevegelse“ som i begynnelsen av det 20. årh. bredte seg fra Amerika til Europa med dannelsen av et nytt trossamfunn som resultat. Forskjellig igjen var den ukonfesjonelle Oxfordgru bp p ebp evegelse*, mens linjen fra det 19. årh.s omreisende »evangelister» synes å være gjenopptatt av amerikaneren Billy Graham i 1950-årene. I Nordens kirker er pietismen og herrnhutismen de første v., med stort sett samme preg i alle de nordiske land, unntagen Island som er forblitt temmelig uberørt av alle v.-bevegelser. I det 19. årh. differensieres forholdene sterkt. Danmark opplever en original v. i grundtvigianismen*, som med sin kulturåpenhet, kirkelighet og vekt på sakramentene faller utenfor den vanlige v.-type. Fra midten av århundret får den en konkurrent i Indre Mission* med et pietistisk og samtidig folkekirkelig preg. Norges kirkehistorie får sitt preg av den store vekkelse som utgikk fra H. N. Hauge* og resulterte i lekmannsbevegelsen, med en mer pietistisk karakter enn i Danmark. Derpå følger fra 1850-årene den Johnsonske v. (se Johnson, G.) og i 1890-årene en ny, mer kirkekritisk v. som resulterte i organisasjoner av typen Norsk Luthersk Misjonssamband*. I Sverige møter vi dels v. av kirkelig type (viktigst s ch a rtauanismen*, men også f. eks. v. i Skara stift og »gammalpietismen» i Småland), dels kirkekritisk v. (»läseriet» i Norrland) dels sterke reformert orienterte v., resulterende i frikirkedannelser (viktigst Baptismen* og Svenska Missionsförbundet*, se også Waldenström). I Finnland opptrer en rekke avarter av pietistisk v. (den mer kirkelige hedbergianisme, se Hedberg, F. G.; læstadianismen“ som også finnes i 1122