brydes med forbandelsen, som er syndens beske frugt. Derfor er v. ikke de troendes rettighed. Enhver jordisk v. er uforskyldt og »umotiveret» kærlighed. Liturgisk kommer v. til udtryk i en særlig akt, velsignelsesønsket eller benediktionen. Dette kan både forstås som sigtende til fuldendelsens salighed og til den timelige v. Det sidste er stærkt betonet i den romerske kirke, som kender en lang række af benediktioner af jordiske ting (markerne, ægtesengen o.s.v.; se videre Benediksjonshandlinger). I den episkopale kirke i U.S.A. har forf. af nærv. art. endog oplevet v. af halsklæder til den skotske nationaldragt. De lutherske kirker har som regel stillet sig tilbageholdende over for v. af denne art. Men det bør erindres, at en ægte erkendelse af Guds forsyn og af menneskelivets helhed kan komme til syne derigennem. Litt.: Se under Försyn og Skapelse. Endvidere J. O. Andersen, art. Velsignelse i Kirkeleksikon for Norden 4 (Khvn 1929); O. E. Jacobsen, Velsignelsen fra Herrens hus (Khvn 1947). R.P. VERDEN. Fksegetisk. Det sammenfattende begrep v. stammer fra den greske tenkning. V., xóoupo0s, kosmos, er her den ordnede, harmoniske v. i motsetning til kaos. Hellenistisk filosofi og religiösitet var sterkt kosmologisk orientert. Men også mer dualistiske strömninger gjorde seg gjeldende, med stigende styrke henimot senantikk tid: menneskene lengtet etter befrielse fra den kosmiske tvang de var underlagt. V. ble da ikke lenger sett som guddommelig, men tvert imot som summen av det onde. Den bibelske tenkning er mer historisk, mindre kosmologisk orientert enn den greske. Det Gamle Testamente taler ikke om v., men om »himmel og jord» el. 1. Först sent har det hebraiske ordet ’ola'm (innholdsfylt tid*, tidsalder, evighet*) også fått betydningen v. (allerede Pred. 3: 11°), sikkert under innflytelse av det greske kosmosbegrep. I sak gjör den gammeltestamentlige tradisjon seg sterkt gjeldende i Det Nye Testamente. V. blir sett i dens forhold til Gud, og Gud er da hverken en del av v. eller v. i dens helhet, hverken v.s skjulte urgrunn 1129 VERDEN eller dens negative motpol, men v.s skaper, herre og dommer (Rom. 1:20 ff., 3: 6). V. er ikke evig, den er skapt av Gud og skal en gang gå under (Matt. 24:35; 1. Kor. 7:31; 1. Joh. 2:17; 2. Pet. 3:5 ff.). Under tilbakevirkende innflytelse fra det hebraiske olam kommer tidsaspekten inn i begrepet v.; »denne v.» er det samme som »denne æon», den nåværende tidsalder i dens motsetning til den kommende (f. eks. 1. Kor. 3: 19). I omfattende mening er v. helheten av alt det skapte, universet (f. eks. Ap.Gj. 17:24), den omfatter engler og mennesker (1. Kor. 4: 9). Men om universet brukes heller ord som »altet» (»alle ting», Kol. 1:16f.) eller det G. T.-lige »himmel og jord» (Matt. 11:25). Med ordet v. tenkes oftest på menneskenes v., enten alt det et menneske kan vinne og eie (Matt. 16:26), eller den bebodde v. (Rom. 1:8), eller menneskene selv som en kollektiv helhet (Rom. 3:19; Joh. 3: 16; 12: 19). Noen ganger anvendes ordet særlig om den hedenske, ikke-israelitiske (Rom. 11:12, 15) eller ikke-kristne v. (Joh. 14:19, 22; 1. Kor. 11:32). For Johannes er det særlig jödene som representerer v. (8:23). Johannesskriftenes negative syn på v., som ligger i det onde (1. Joh. 5:19) og er behersket av djevelen (Joh. 14:30), har beröring med dualistiske strömninger i hellenismen. Men hos Johannes (og Paulus, jfr. 1. Kor. 1:20 f.; Ef. 2:2) er dualismen ikke motivert i noen kosmologisk teori; det avgjörende for synet på v. er her troen på Jesus Kristus som kom til v. og ble korsfestet der, men ved sin död og oppstandelse seiret over v. og dens gudfiendtlige herskere. I inkarnasjonstroen er skapelsestanken fastholdt og bekreftet; v. er blitt til ved Kristus, og han var i v. som »v.s lys» uten hvem v. ville være mörke og kaos (Joh. 1:1 ff., 8: 12, 12: 46). Hans korsdöd er en avslöring av verdens ondskap, men innebærer at v. er dömt og overvunnet (Joh. 12:31, 16:33). I lyset av Kristusgjerningen fremtrer v. også som objekt for Guds kjærlighet, dens synd er sonet, den får liv, frelse og forsoning i Kristus (Joh. 3:16 f., 6:33, 51, 12:47; 1. Joh. 2:2; 2. Kor. 5:19). I kristologien 1130