VERDENSBILLEDE sen skjer ved at Jahve (likesom Marduk i Babylonia) kjemper mot dragen, dreper den, »klöver» den og bygger verden opp av den (Salm. 74: 13 ff., 89: 10 ff.; Job 9: 13, 26: 12). Eller det heter mer rasjonalisert at Jahve binder havet og setter mur og bom for det — Palestinas steile klippekyst (Jer. 5:2; Job 26:7, 38:8 ff.). — Den ordnede verden, som Jahve har skapt »til bosted» for menneskene (Jes. 45:18), tenker G.T. seg som en bygning med tre »stokkverk». Nederst, under jordskiven og i ring utenom den ligger »storhavet», »urdypet» (hebr. teħo'm). Derfra kommer alle kilder, iler og bekker. På havet hviler den hvelvede jordskive tebel 'æræ's (Salm. 24:2; Jes. 40:22), höyest på midten, hvor etter fellesorientalsk oppfatning »jordens navle» er. Der tenkte man seg stundom også »gudefjellet», som raker opp i himmelen, og derfra renner de 4 paradisfloder, som deler jorden i de 4 verdenskvadranter. For den religiöse betraktning representerer templet, guddommens bolig, dette »ytterste nord» (Salm. 48:3) og jordens navle, hvor himmel og jord mötes (Dom. 9:27; Esek. 38: 12). Inne i jorden er she’o’/, Dödsriket; det rekker helt ned i urhavet, derfor kan det tales om Dödens eller Dödsrikets myr eller flod, dets bårer og brenninger. Babylonerne tenkte sig jordskiven rund; uttrykket » jordens 4 kanter (kanfë hā-'ārœs), sikter vel snarere til de 4 verdenskvadranter enn til en forestilling om en 4-kantet jordskive. Jorden hviler på söyler i urhavet; det er kant-fjellenes »rötter» som stikker så dypt (Ords. 8:25; Jer. 31:37; Salm. 75: 4); at de kan ha feste i dypet, eller at »norden» Og » jorden» er »spent ut over» og hengt opp over det »tomme intet», er et ufattelig Guds under (Job 26:7). Randfjellene rager også OPP over jorden og danner »himmelens söyler» (Job 26:11). Over det hele hvelver sig den »faststampede» himmelhvelvning (hebr. rāqi'd) som en klokke (1. Mos. 1:6 ff; Jes. 40: 22). Dels tenkte man sig den som en fast glassmasse, dels sammenliknet man den med et utspent telt. Der tales også om flere himmelstokkverk, »den överste himmel» o.s.v. I horisonten, hvor jord, resp. hav og himmel mötes, er der porter som solen, må- 1135 nen og stjernene kommer ut gjennem for å gå sine faste baner over himmelen (Salm. 19:5 ff., 65:9; Job 26:10, 38:19). Deroppe står Jahves himmelslott (Mi. 1:2), der er opplagsskur for vindene, for regn og sne og hagl (Salm. 33:7, 135:7; Job 38:22). Der-Oppe, over himmelhvelvningen er også himmelhavet, som fremkom da Jahve »skilte mellom vannene», »klövde urhavet» (1. Mos. 1:7 f.; Salm. 148:4); fra det kommer regn og dugg (1. Mos. 7:11). — Skapelsen av dette univers er Jahves grunnleggende »frelsesgjerning» (Salm. 74:12 ff.), som han hvert år på ny ved sitt »komme» i epifani- og nyårsfesten sikrer mot kaosmaktenes angrep. I den lovmessighet som ytrer sig i himmellegemenes baner og naturens evige kretslöp ser G.T. det herligste bevis på Jahves makt og visdom. Litt.: J. Pedersen, Israel 1—2 (2. ed. Khvn 1934); S. Mowinckel, De fire paradiselvene (i Norsk teol. tidsskr. 1938). S. M. I N.T. er v. i stor utstrekning overtatt fra G.T., men også innflytelse fra senjödisk apokalyptikk og jödisk-hellenistisk kosmologi er merkbar (så særlig Johs. Åpb., Paulus, Hebr.). Universet, himmel og jord og alt som er i dem, havet, og det som er under jorden, helt ned til »avgrunnen», er sett som en ordnet verden, som gir livsvilkår for menneskene, men som tillike rommer uhyggelige og farlige makter (jfr. f. eks. Ap.Gj. 14: 15 ff., 17:24 f.; Johs. Åpb. 5:3, 13, 8:6 ff., 14:7; Fil. 2: 10). V. blir ikke gjort til objekt for noen distanserende forskning eller refleksion: for så vidt er det nytestamentlige v. »naivt», ikke bare i forhold til moderne, men også i forhold til antikk vitenskap og filosofi, uten derfor å være noe »mytologisk» v. på samme måte som i naturreligioner hvor gudsdyrkelsen har som formål å fornye verden og skape fred og godt år. Mens v. i religiös-filosofiske strömninger i hellenismen og senantikken hadde grunnleggende betydning for forståelsen av menneskets gudsforhold, enten nå synet på verden* var positivt eller negativt, har selve v. en helt underordnet plass i N. T. Verden blir hele tiden sett i relasjon til Gud, dens Skaper og suverene herre; mennesket og dets 1136