stilling overfor Gud står i sentrum for betraktningen, og hele »verdensanskuelsen» er ikke kosmologisk, men teologisk-frelseshistorisk orientert. Forskjellen fra G. T. ligger vesentlig i at frelseshistorien er stillet inn i en mer omfattende kosmisk ramme (Rom. 8: 20 ff.; Mark. 13; Johs. Åpb.). Foruten i eskatologien* viser utvidelsen av perspektivene seg særlig i forestillingene om den himmelske verden, engler og demoner. Ved siden av sondringen mellom himmelen som en del av universet (Hebr. 1:10 f., 12: 26) og som Guds bolig (Hebr. 9:24) forekommer tanken om flere himler (2. Kor. 12: 2; Ef. 4:10). I motsetning til det jordiske er det himmelske (det som er oventil, det usynlige) noe som er uforgjengelig og evig, og derfor det mennesket skal rette sitt sinn mot (Matt. 6:20; 2. Kor. 4: 18; Kol. 3: 2; jfr. Joh. 3:12, 31, 8:23). Forskjellen fra et platonsk v. viser seg i at det himmelske tillike er det kommende i eskatologisk forstand (2. Kor. 5: 1 ff.; Kol. 3:3 f.; jfr. Gal. 4: 21 ff.; Johs. Åpb. 21). I Hebreerbrevet er den »kommende verden» sett som inkludert i skaperverket og evig eksisterende som den himmelske stad eller sabbatshvile de troende under sitt jordeliv er på vandring mot (Hebr. 1:2, 2:5—8, 4:3 ff., 13:14). Hva englene (se Änglar) angår, kommer de ikke bare i betraktning som den himmelske skare som evig lovpriser Gud og som Guds sendebud, men blir også satt i forbindelse med naturkreftene (Johs. Äpb. 7:1 o.s.v.). De »makter og myndigheter» som særlig Paulus taler om, synes i stor utstrekning å være tenkt som kosmiske krefter, knyttet til stjerner, elementer o.1. De er herskere og representanter for denne verden, skapt av Gud og allikevel i motsetning til ham (Kol. 2:8 ff., 20). I Efeserbrevet (6: 11 f., jfr. 2:2) blir de stillet sammen med djevelen som de frommes motstandere. Men djevelen og de onde ånder spiller i kosmologisk sammenheng mindre rolle enn »maktene og myndighetene», noe som henger sammen med at det onde blir stående som en irrasjonell realitet og ikke forklares ut fra v. Dette gjelder også for den johanneiske dualisme mellom lys og mörke*, sannhet og lögn, Gud og verden. 1137 VERDENSBILLEDE Det avgjörende og egentlig karakteristiske for det nytestamentlige syn er at de kosmologiske forestillinger blir tatt i tjeneste for Kristus-forkynnelsen og Kristus-bekjennelsen. Han er skapelsens midler og mål, i Ham er det universet holdes oppe (Joh. 1:1 ff.; 1. Kor. 8:6; Kol. 1:15 ff.; Hebr. 1:2 ff.; Johs. Åpb. 3:14, 22: 13). Hans död kan ses både som en forsoning av altet og som en triumf over maktene (Kol. 1:19 ff., 2:15). Ved sin oppstandelse er Han opphöyet og har fått all makt i himmel og på jord, satt til herre over alle engler og makter og fyller altet (Matt. 28:18; Ef. 1:20 ff., 4:10; Kol. 2:10; 1. Pet. 3:22). Kampen er nok enda ikke avsluttet (1. Kor. 15:24 ff.; Hebr. 2: 8 f.), men intet av alt det som inngår i v. »kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus vår Herre» (Rom. 8:35 ff). Som »Kristi legeme» blir også kirken sett i universelle, kosmiske perspektiver (Ef. 1:22 f., 3: 10; Kol. 1: 18), i den er den eskatologiske nyskapning begynnelsesvis virkeliggjort (2. Kor. 5:17; Gal. 6:15; Ef. 1:9 ff.). Som et vitnesbyrd om at v. i og for seg bare er av underordnet betydning, bör det endelig nevnes at kosmologiske termer og formler ganske ofte har fått en ny mening ved å bli anvendt om Kristus, kirken, troen og hele frelsens historie (f. eks. Joh. 8: 12; Rom. 11: 36; Ef. 3: 18, 4: 3—6; Kol. 2: 5). Litt.: H. Odeberg, The view of the universe in the epistle to the Ephesians (Lund 1934); H. Bietenhardt, Die himmlische Welt im Urchristentum und Spätjudentum (Tübingen 1951); N. A. Dahl, Christ, Church and creation (i Festskrift for C. H. Dodd, Cambridge 1956). N. A. D. Historisk. I den utstrekning den eldste kirke gikk ut over bibelens v., var det ikke i vitenskapelig, men i metafysisk-spekulativ retning. Ikke den naturlige, men den overnaturlige verden fanget interessen og dominerte bildet. Først via araberne fant et vitenskapelig v. veien til det kristne Europa, og da i den form det hadde fått hos Claudius Ptolemaeus i Alexandria i 2. årh. e. Kr. Det ptolemeiske v. var geosentrisk, idet teorier om jordens bevegelse omkring solen nok var blitt fremsatt (Aristark fra Samos, 3. årh. f. Kr.), men ikke hadde slått igjennom 1138